Bachelorgraden som tok 11 år – Del 1

Del 1: Veien ned i mørket

Psykisk syk utdannelse

For elleve år siden hoppet jeg i lykkerus inn på Handelshøyskolen BI. Det er snart ti år siden min første innleggelse. Syv år siden huseier kastet meg ut, i frykt for at jeg skulle ta mitt eget liv. Kort tid etter valgte jeg å teste ut «det å leve».

Det nærmer seg åtte år siden jeg startet behandlingsopplegget for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Åtte år siden jeg ble fortalt at jeg ble misbrukt. Fire år siden siden jeg aksepterte at det var en realitet.  Fem år siden Helsemagasinet ga meg en sjanse i arbeidslivet. To år siden jeg ble medeier i Naturlig Liv. Halvannet år siden jeg begynte på BI igjen og tre dager siden jeg fikk beskjed om at jeg er topp 20% i mitt årskull.

Jeg har kjempet en kamp om livet for å komme dit jeg er i dag. Nå er det kun 53 dager til jeg er kan si jeg har fullført studiene på BI. En grad jeg tar ved siden av full jobb og egen bedrift. Jeg vet dette er noe å feire, men fremdeles lever jeg med følelsen av å «ikke strekke til».

Mine neste blogginnlegg delvis ment som terapi for meg selv i en tøff periode, men jeg vil dele den med dere som følger meg til inspirasjon og ettertanke.

Jeg kommer dele en del dagboknotater som ble skrevet på tiden jeg var på mitt sykeste. Målet er å gi innblikk i hvordan det er å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Samtidig håper jeg å vise den kampen det er å bli frisk. At det er mulig, men at det er reise fylt med selvmotsigelser og tøffe tak.

En ny start

Full av liv hoppet jeg ut ut av bilen til Pappa i det han stoppet foran det gedigne BI bygget i Nydalen for første gang. Det var to uker til studiestart, men jeg ville begynne NÅ!

Dette skulle bli en helt ny start i livet. For første gang skulle jeg kunne være meg selv. Styggen på ryggen fikk sparken og nå skulle jeg endelig vise dem! Så raskt jeg gikk ned 5 kilo til…

De første ukene på BI var fantastiske, så lenge jeg ignorerte tankene som ulmet i bakhodet. En muffins eller tre fra kafeen gjorde som regel susen på å dempe følelsene. Så lenge ingen så meg.

Men styggen å minne på at jeg burde ikke burde være til. Jeg visste det ikke hadde rot i virkeligheten og innerst inne visste jeg at jeg var «normalvektig», men tankene og følelsene spredde seg som kreft i systemet mitt. Iveren over alt jeg lærte på BI endret seg gradvis til et mørke som ikke lot seg bekjempe. Men så.

EUREKA! Jeg fant løsningen! – Ei jente som meg burde gjemme seg på kontor, ikke drive med markedsføring.  Tenkte jeg før jeg løp opp til administrasjonen. Løsningen var å bytte til økonomi og administrasjon, sammen med litt antidepressiva ville livet snart gå på skinner!

Men den gang ei

Tilbake på BI etter sommerferien var jeg overbevist over at et linjebytte var alt som trengtes. For å sikre suksess byttet jeg også jobbe natt i bomringen. Der kunne jeg være alene, slik at jeg slapp å bekymre meg over at noen så hvor fæl jeg var. Problem løst!

Siden jeg fra før av ikke sov på natta, var det mest logiske i verden å kombinere jobb og lesing til natterstid. 2 fluer i en smekk!

Ikke spør meg hvordan dette virket som en god plan, men det ga mening den gang.

Uroen fortsatte å vokse og en følelsen av å være «annerledes» utviklet seg gradvis mer og mer over til et intenst selvhat. En følelse som jeg kjente igjen fra barndommen, men som de siste fem årene hadde vært ganske fraværende. For å kontrollere følelsene, fant jeg en forløsning i store mengder mat og i det å legge planer.

I pausene på skolen, klarte jeg ikke lenger å være rundt andre, derfor løp jeg avsted til det fjerneste toalettet i bygget: et sted hvor ingen kunne finne meg. Med meg hadde jeg en planlegger som jeg fylte med stadig flere aktiviteter og mål og en Stratos som jeg tygget på som en utsultet kanin.

Overbevist om at dette skulle jeg komme meg igjennom! Alt jeg trengte var å gå ned i vekt, eller kjøpe noe, så ville alt gå fint.

Eventuelt kunne jeg alltids bare dø.

Da jeg begynte å våkne opp

Når man befinner seg på et bortgjemt toalett med beina godt trykket opp mot brystet, mens man gnager på en Stratos, begynner det å ringe et par bjeller om at noe kanskje kan være galt.

Var det ikke mat tilgjengelig, begynte jeg å gå løs på meg selv med stadig farligere metoder. Uroen hadde vokst til et punkt hvor ingenting annet eksisterte og det eneste som roet meg ned var mat eller selvskading.

Jeg var allerede godt i gang med behandling for spiseforstyrrelsen. Men timene hos psykolog eller i gruppe, førte ingen vei. Samme hva jeg gjorde, ble det stadig verre.

Jeg hadde mistet all form kontroll. Pengene føk ut vindu, vekta økte på og tanker om døden ble stadig en større del av hverdagen. På et tidspunkt klarte jeg å forstå jeg trengte ro. Så jeg ba om permisjon fra BI. Planen var klar: trene, gå ned i vekt og bli perfekt. Null stress! Innen sommerferien skulle alt bli bra.

Tilbake på nattevakt i bomringen. Fortsatte spiseorgiene. Kredittkortet var i fyr og flamme. Matbudsjettet lå på over 15 000.

Men i morgen skulle jeg alltid bli en løve.

Akuttteamet på slemdal

På kun noen måneder hadde jeg blitt ugjenkjennelig. Jenta som alltid var «i kontroll», var borte.

Helt fra dette begynte å utvikle seg, hadde jeg alltid en liten del i meg som forstod alvoret og at jeg trengte hjelp. 6 desember 2007 slo den til og tok styringen. Jeg kom meg til legen og sa jeg måtte ha hjelp.

Innen jeg rakk komme hjem, sto akuttteamet og ventet på meg. Etter en felles samtale med min samboer, ble vi enig om at jeg skulle legges inn på avlastningen samme dag.

Så jeg pakket klær, dagboken og pillene mine og dro av sted.

I dagboken fra denne dagen skriver jeg:

Vel, da er vel bunnen nådd. Det positive er vel at når bunnen er nådd, kan det kun gå oppover. For jeg klarer ikke være på bunnen mer.

Jeg ligger nå på Vindern avlastningsklinikk. Faktisk ikke så ille som jeg trodde. Det verste er faktisk at foreldra mine ikke helt forstår.

Så lenge jeg slipper å tenke på meg. Går det som regel bra. Men jeg orker ikke tanken på meg, jeg er så stygg. Folk sier alltid at du ikke skal si sånt, men hva gjør jeg når det er hvordan jeg føler det?

Jeg strekker rett og slett ikke til.

Folk klarer ikke forstå at JEG HATER MEG. Og for å klare å holde meg i skinnet, må det drastiske tiltak til for å få de til å forsvinne. Arra på armen begynner for øvrig å bli borte, eller skopra er snart borte, da blir det lettere å skjule de.

Den lettelsen jeg får fra å kutte i meg selv er ubeskrivelig. På en måte skam, men etter hvert som det gjør vondere og blodet kommer piplende ut, så blir det mitt eneste fokus. Hvor langt klarer jeg å gå? Hvor dypt?

Faen, ikke fått svar fra pappa. Redd for at han er litt sur på meg nå.

Uannsett hva de sier, er jeg et ubrukelig unnskyldning for et menneske.

  1. Nå kommer jeg helt ut av alt her. Mister hukommelsen litt for lett.

Den dagen jeg er ”Frisk”, skal jeg få meg en time hos Jan Thomas. Koste hva det koste vil.

Gleder meg til å en dag være ”meg” igjen.

Noe som er så sprøtt, er at for kun noen timer siden ville jeg bare dø, mens nå ser jeg fremover. Sprøtt.

Denne gangen skal jeg komme HELT over kneika.

Av en eller annen grunn er det neste i dagboka, hele teksten til denne låta her:

Følelsene var et virvar fastlåst på en berg- og dalbane. Neste skriveri i dagboken, er ikke like rolig.

Fortsettelse følger…

Continue Reading

Følg meg på snap!

Noen ganger må man rett og slett sette en grense. Jeg har alltid vært treg til å gjøre det, men til slutt sier kroppen tydelig i fra. Fulltidsjobb, studie- og gründerliv er alt for mye å drive med, det går, men det går egentlig ikke.

Derfor har jeg valgt å ta en pause fra blant annet bloggingen inntil jeg er ferdig med studiene. Det å skrive skremmer faktisk livskiten ut av meg! Frykten for skrivefeil vekker minner om læreren som skrek «du vil aldri kunne bli noe». Det er altså noe som vekker ekstremt mye følelser  og stress, det siste jeg trenger nå med andre ord. Jeg har innsett at det å snakke, er noe jeg mestrer en god del bedre. Og faktisk liker! Bortsett fra på fest eller om vi skal snakke om været.

Snapchat er derfor en kanal som gir meg glede og inspirasjon. Nylig våget jeg meg til å begynne åpne meg om mine daglige små rariteter og ta en del tilbakeblikk på det å bli frisk fra psykiske lidelser. Ikke minst – lære meg at det å være frisk, betyr ikke at alt er perfekt. Noe jeg en gang trodde!

Så følg meg gjerne på Snapchat. Her snakker jeg mye om psyken, om å møte meg selv i døra og bli frisk. :-)

friskeline snapchat

Continue Reading

Mennesket bak diagnosen

I store deler at mitt liv har jeg ført en krig mot meg selv og vært mitt eget personlige nettroll. Ingen skulle noensinne kunne fortelle meg at jeg ikke VISSTE at jeg var ubrukelig. Jeg ble faktisk min egen mobber. Lite visste jeg om at jeg hadde en alvorlig forstyrrelse, eller lidelse. Navnet var uvesentlig, for i mitt eget hode var jeg bare en eneste stor feil.

Det er snart to uker siden jeg fortalte min erfaring med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse til en sal full av mennesker på ROP-dagen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har ønsket å dele min erfaring i lang tid, men ikke vært klar. Sannheten er nok at jeg aldri vil føle meg klar, dette er så viktig og jeg er livredd for å trå feil. Ordene vi bruker om psykisk helse, betyr noe. Stigmatisering tar liv og det er på tide å få slutt på det.

Jenta bak symptomene

Jeg er overbevist om som at måten jeg ble møtt på gjorde all verdens forskjell. At jeg fikk riktig diagnose og kom inn i et godt behandlingsopplegg var en viktig del av å  kunne få det bedre.  Måten jeg ble møtt på av alle mine behandlere, utgjorde en avgjørende forskjell. Jeg kunne møte enkeltmennesker på min vei som stigmatiserte og var stygge mot meg, men med et helt team i ryggen bet ikke den type erfaringer like mye på. Mine behandlerne fortjener virkelig en applaus, for det var ikke lett å forholde seg til meg, men de gjorde det allikevel. Gang på gang «sviktet» jeg og dukket ikke opp til hjelpen som ble tilbudt. Det var ikke fordi jeg manglet motivasjon, vilje eller evne. Men forstyrrelsen hadde et tak på meg som det tok tid å løsrive seg fra. Det ble stilt krav, samtidig som jeg fik rom til å falle og reise meg, gang på gang.

Min hypotese er at behandlerne mine lykkes med å se MEG og mine behov. De klarte å se at det skjulte seg et menneske med ressurser bak jenta med «emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse». Hjelpen jeg fikk reddet livet mitt og jeg vil dedikere store deler av mitt liv til å gi tilbake.

Veien videre

Aller helst vil jeg vie dag og natt til å skrive- og snakke om psykisk helse. Jeg har mye på hjertet og denne bloggen ligger her som en påminnelse om hvor jeg vil, men ikke er helt enda. For tiden fullfører jeg utdannelsen min, samtidig som er jeg i full jobb. Derfor vil jeg ikke skrive så mye på denne bloggen før jeg om 131 dager leverer min bacheloroppgave, som vil handle om personlighetsforstyrrelse.

Jeg vil forøvrig gjerne «put it out there» at jeg er tilgjengelig for foredrag. :-)

Intervjuet fra ROP-dagene kan du se her:

 

 

 

 

 

Continue Reading

Fotballfrue: når skal du begynne å bruke sunn fornuft?

La oss være ærlige, din siste posering i undertøy, fire dager etter fødselen – handler ikke om at vi skal akseptere alle mammakropper. Dette dreier seg om at kroppen din er blitt en PR-maskin som skaper trafikk, klikk og penger.

Jeg har støttet deg – inntil nå.

Første gang du gjorde dette, tenkte jeg at ammetåka var en formildende faktor. Og da VG i 2011 gikk bananas etter noen bikinibilder fra en ferie du var på – ble jeg jeg rasende. Hvordan kunne du kritiseres for å gjøre det samme som alle andre toppbloggere. Bare fordi du var tynn. Din vekt var i fokus, fremfor et større samfunnsproblem. Min egen spiseforstyrrelse begynte å spinne fullstendig ut av kontroll etter kommentarer om en for spinkel kropp. Nå ser jeg at min egen historie kom i veien for sunn fornuft.

Dette er større enn bare deg

Du har helt rett i at ingen bør kritiseres for sin kropp. Så hvorfor ødelegger du budskapet ved å bruke et undertøysbilde? Du vet bedre. Sekundet jeg så bildet, visste jeg hva som ville møte meg på nettavisene i løpet av kort tid. Og dette vet du langt bedre enn de fleste. Slik avsløres det at det ikke er saken som står i fokus, men oppmerksomhet, klikk og penger.

Kritikken mot deg og andre rosabloggere er klinkende klar, unge jenter påvirkes negativt og opplever et kroppspress av denne type bilder. Hvordan har det seg at det er så viktig for deg å vise frem din halvnakne kropp? Når du vet unge jenter lar seg påvirke negativt. Samme tekst med et annet bilde – kunne bidratt til langt mer refleksjon.

Hvor er journalisten Caroline?

Som journalist og toppblogger – vet du at teksten til undertøysbildet ditt blir sekundært. Kommunikasjon og sosiale medier kan du bedre enn de fleste i bransjen. Derfor er tiden er inne for å droppe den uskyldige fasaden du tviholder på. Du er en meget dyktig fagperson og journalist. Begynn å oppføre deg som en!

Du er en påvirker – bruk muligheten!

Jeg er lei av å få halvnakne kropper i alle størrelser slengt i trynet, mens jeg jobber med å bli fri fra spiseforstyrrelsen min. For mer kropp er ikke det som reduserer kroppspress.  «Alle andre bloggere gjør det” er ikke et godt argument. Det bør du som mor vite. Dersom dine barn skulle gjøre noe skadelig, tviler jeg på at du vil godta unnskyldningen ”alle andre gjør det”.

Vil du ta rollen din som påvirker på alvor?  Eller er du så kynisk at du ikke bryr deg? Unge jenter sulter seg syke på grunn av kroppspresset. Du med dine talenter og store leserkrets har muligheten til å gå foran som et godt eksempel. Skulle så gjerne sett at du gjorde det.

Er det fremdeles vanskelig å forstå hva som påvirker negativt? Da anbefaler jeg deg å lese Sunn Fornuft-platen. Eller disse tre punktene om hvorfor bloggere bør følge plakaten skrevet av Kristine Getz.

sunn-fornuft

Continue Reading

Nok kroppsfokus! #Sommerhodet

Ved å fremheve noen som tøffe eller modige for å legge ut bilde av en såkalt uperfekt kropp, sies det indirekte at personen har noe å skamme seg over. Kampen mot kroppspress blir stadig forsøkt vunnet med mer kropp og nå er tiden er inne for å si stopp!

En ”perfekt” blogger legger ut et bikinibilde.

Dårlig forbilde!  Skriker motstanderen og svarer med å legge ut hundrevis av kroppsbilder med budskapet: Jeg er bra nok – uavhengig av fettprosent og skavanker.  Når normale jenter tør legger ut kroppsbilder, hylles de, men i det sekundet kroppsbilder kritiseres som dårlig forbilder, kan det ikke lenger argumenteres for at ”Jeg er bra nok uansett”.

Enten får vi akseptere alle uavhengig av størrelse og attraktivitet eller så får vi la være å søke og gi aksept for kropp i vår digitale hverdag. Så lenge du publiserer kroppsbilder for å få skryt, eller skriver artikler med et fokus om bedre kropp er du en del av dette voksende problemet.

Jeg tåler dårlig å få kroppen din slengt opp i feeden min på Facebook. Det er fantastisk om du har akseptert deg selv og jeg vil veldig gjerne lese om hvordan du lykkes med det, men vær så snill og spar meg for bikinibildet.

Samme hvor mange skavanker du har, kan jeg garantere deg at flere av leserne dine vil tenke at du er flottere enn dem selv. Budskapet forsvinner i det tanken ”hun er jo sååå mye penere og slankere enn meg” dukker opp. Faktisk utseende og opplevd attraktivitet henger ikke sammen.

Umulig å slippe unna

Jeg anser meg selv som frisk fra spiseforstyrrelse og som en rasjonell person. Venner, bekjente og kjæresten min behandler meg uavhengig av hvordan vekten svinger. Personer som har dømt meg på grunn av vekt, er ikke en del av min indre sirkel og derfor bør ingenting tilsi at kroppspress skal ramme meg. Etter flere års mentaliseringsbasert terapi vet jeg bedre tross alt bedre. Likevel har frykten for bikini kommet i veien for sommeren i flere uker.

For å unngå hyllest av de som tørr eller kritikk av dårlige kroppsforbilder må jeg kutte ut alt digitalt, slutte å lese avisa, droppe tv og bure meg inne.

Kroppspress har begynt å bli en selvoppfyllende profeti, enten via stygge kommentarer eller den standarden samfunnet har satt. Likevel må jeg spørre om vi begynt å bli vår egen største fiende? Makten til å bestemme hva som er viktig, ligger hos oss. Derfor vil jeg oppfordre til et nytt fokus for både mediene og hver enkelt av oss!

Sommerhode

 

La oss rette fokuset til den delen av oss som gir oss glede og opplevelser.

Den kroppsdelen som kan bringe oss videre inn i et tid hvor kroppspress ikke er top trending året rundt.

Sommerforelskelsen, smaken av isen som smelter på tungen, følelsen av gress mellom tærne og innovasjon har en ting til felles: hjernen.

#sommerhodet

Utfordringene vi står ovenfor, enten det er lavere oljepris, flykningskrise eller globaloppvarming – kan ikke løses med sommerkroppen.

Kroppspress

Bilder: Egen tegning og ellers Shutterstock

Continue Reading

Spiseforstyrrelse eller normalt?

Dette skulle bli et blogginnlegg om spiseforstyrrelse og tilbakefall, men etter en del ”EUREKA!” øyeblikk har blitt til en mentaliseringsbasert erkjennelse av hvor lett det normale kan sykeliggjøres. Selv for ei som har kjent på kroppen hva alvorlig psykisk sykdom er.

Jeg skulle virkelig åpne meg! Innrømme at jeg ikke har det topp, være helt ærlig om at jeg sliter skikkelig med tilbakefall. Tankene om at spiseforstyrrelsen begynte å ta overhånd igjen, begynte å virke som et ekte problem.

Så begynte det jeg lærte i mentaliseringsbasert terapi å slå inn for fullt.  Mentalisering dreier seg om vår evne til å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv, eksempelvis behov, ønsker, følelser og fornuft.[1]

Tolkningen:

Mitt liv nå: Jeg har en fulltidsjobb, er medeier i en günderbedrift og fulltidsstudent på Handelshøyskolen BI

Oppsummert: Livet er hektisk og fylt med for mye stress!

Et eureka-øyeblikk:

Midt i eksamensinnspurten viste seg jentene jeg jobbet med hadde nøyaktig samme ”problem” som meg. Vi slet skikkelig med å holde oss unna søtsaker og usunn ”take-away mat.

Vi tolker verden ut fra alt vi tidligere har opplevd og lært og jeg forenkler mitt syn på verden i et kunnskaps- og erfaringsbasert grunnlag for tolkning av hva som har foregått i det siste.

Erfaring: Jeg har inngrodd en sterk korrelasjon mellom rot, søtsaker, take-away, spiseforstyrrelse og alvorlig sykdom. Sammen med en vektoppgang var dommen klar: Jeg er ikke så frisk som jeg trodde. Friskeline ble plutselig til en stor løgn.

Er det så enkelt tro?

Kunnskap: Suget etter søtsaker og enkle løsninger er noe alle opplever, spesielt under stress. Det finnes selvsagt noen mennesker som ikke er glad i noe søtt, men jeg tørr hive meg utpå å si at disse tyr til andre strategier for å komme seg igjennom.

Ut fra egen for-kunnskap om viljestyrke, søtsug og psykologi, var tiden inne for å utforske videre om dette faktisk var et tilbakefall eller en helt normal reaksjon.

Før: Kunne lett spise for 2000 kroner på 30 minutter – jeg druknet meg selv i søtsaker. Ingenting eksisterte annet enn mat og kriseløsninger. Her gikk jeg opp 30 kilo på noen få måneder og spiste megselv i dyp gjeld. Om jeg ikke overspiste, droppet jeg mat.

Dette var meg i et nøtteskall:

Overspise

Nå: Jeg kjøper litt snop her, små spiser mer enn ellers og når trykket er som verst og skal innrømme at hjemlevering har skjedd i overkant mye. Selv om det har vært mat i kjøleskapet. Take-away maten kan ikke defineres som sunne (hele poenget for at jeg bestiller, fremfor å gå til kjøleskapet), likevel har det vært normal størrelse på porsjonene. Vekta varierer ca 5-8 kilo opp og ned. Utenom disse utskeielsene spiser jeg næringsrike gourmetmåltider og er lidenskapelig opptatt av å spise digg mat.

Mine vanlige måltider:

spiseforstyrret eller normal

Konklusjon:

Jeg har ikke et tilbakefall til sykdommen, men en normalreaksjon på stress. Det at jeg har sykeliggjort normalreaksjoner, har hindret meg i å jobbe med å gjøre de endringene som trengs. Fordi jeg har benyttet gamle strategier for å få det bedre, som ikke lenger er gjelder for den livssituasjonen jeg nå lever i.

Hvordan kom jeg frem til konklusjonen?

Ved å sammenlikne før og nå, dukker det opp et stort sprik. Fokuset på at vekta mi hadde økt, var en ekstra greie som gjorde det vanskelig å se hvor normale mønstrene mine er for tiden. For ei med et spiseforstyrret syn på egen kropp ­– kan vektoppgang det føles som verdens undergang. Og en spiseforstyrret tankegang omkring vekt er noe jeg VET det er en del igjen å jobbe med. Eller er det så enkelt? Kanskje det noe de fleste i vårt kroppsfikserte samfunn sliter med?

Jeg tyr nesten ikke lenger til ekstreme løsninger for å gå ned i vekt og om det skjer, tar det som regel 2-3 dager før jeg kutter det ut og går tilbake til å spise normalt.  Spisemønsteret før og nå er to ulike verdener, mat er ikke noe jeg frykter. Selv om noen dager kan jeg få det for meg at ”bare jeg blir tynn, blir alt bra”.

Ser man overfladisk på diagnosekriterier, er det for de fleste enkelt å kjenne seg igjen i ganske mange av dem.

Derfor kan noen ganger føles som en tynn tråd mellom psykisk sykdom og det å være «normal».  Å skille mellom psykisk syk og normal, er i seg selv ganske tåpelig. Ingen er unormal etter et beinbrudd eller sykdom. Psykisk sykdom kan ramme hvem som helst og det oppstår gjerne på et tidspunkt hvor våre normale utfordringer, tar fullstendig av og tar kontroll over livet.

Det er viktig å huske at det er ingenting sykt ved å spise feil, velge sunn mat, være lei seg eller ikke få til livet innimellom.

Med tanke på at jeg fungerer sosialt, er i jobb, studer: er den eneste logiske konklusjonen at jeg har normalreaksjoner på stress og ikke er i et tilbakefall.

I etterpåklokskap ser jeg at det mest ødeleggende den siste tiden ikke har vært «utskeielsene», men troen og frykten for å være syk  igjen – når jeg egentlig er helt frisk.  Istedenfor å bruke tiden til å se på hvordan jeg kan minske stresset og gjøre mer bra ting for meg selv. Har tiden blitt brukt til å kjempe mot en fiktiv sykdom som ikke er der lenger.

Etter en del runder med meg selv, har det nå dukket opp et nytt mål: Begynne å stole på at fortid er fortid og at jeg faktisk er frisk.

Det innebærer ikke at jeg ikke skal jobbe for å være en god versjon av meg selv, men det innebærer også å være raus med egne menneskelige feil.

Som Per Fugelli så supert sier: Vi er alle feilvare.

Kilder:

(1) Skårderud, F. Sommerfeldt, B (2008) : Mentalisering – et nytt teoretisk og terapautisk begrep. 

Continue Reading

Matglede og eksotisk kyllingoppskrift

Eksamensmonsteret har grepet tak i meg og sammen med jobb – strekker ikke alltid tiden til. Det å holde mitt løfte om å prioritere mine grunnleggende behov har jeg jobbet med hver dag. Etter søvn er den viktigste grunnstenen i mitt liv – mat.

Det er ikke mer enn noen år siden jeg begynte å utvikle et positivt forhold til mat og det som hjalp meg, var å finne glede i matlagning. Maten jeg spiser, skal smake godt! Spiseforstyrrelsen kan være lur og listig, derfor har jeg et mål om å skape stadig flere positive mat-øyeblikk og matvaner. Selv om matangsten har forsvunnet, dukker det likevel fremdeles opp ideer om å droppe mat eller spise noe som tidligere nummet megselv med. Ideene blir ofte forkledd som «det er jo helt normalt».

Forrige uke fikk jeg igjen rare ideer, men istedenfor å gi etter. Valgte jeg å eksperimentere litt på kjøkkenet og resultatet ble knall! Oppskriften får du under bildet :-)

Matglede og eksotisk kyllingoppskrift

Helstekt eksotisk kylling:

1 Hel kylling (Holte Gård har superdigg og saftig kylling)

Marinade:

  • 6 ss Chilisaus (får best smak med hjemmelaget eller Heinz sin)
  • 3 Hvitløksfedd
  • 3 ts Karri
  • 1,5 ts Paprika
  • 1,5 ts Pepper
  • 1,5 ts Grønnsaksbuljong
  • 1,5 ts Estragon

Klask marinaden på kyllingen og ha den i en ildfast form. Sett i oven på 180 grader i 3-4 timer.

Langtidsstekt mat er min favoritt, denne kyllingen sto i ovenen på ca 80 grader i 6 timer, før jeg skrudde opp varmen mot slutten til kjernetemperaturen var på 72 grader.

Eksotisk kyllingrett

Saus:

  • 4 dl majones, en varm emulsjonssaus.
  • 4 ss chilisaus
  • 2 hvitløksfedd
  • 2 ts karri
  • 1 ts paprika
  • 1 ts pepper
  • 1 ts Grønnsaksbuljong
  • 1 ts Estragon

Lag først sausen eller gjør klar grunnlaget, ha så i alle ingrediensene og rør sammen.

Jeg har et motto: velg det som fører til at jeg faktisk spiser den dagen.

I matlagning, finnes det ingen fasit 😉 Velg grunnlaget som passer deg best – enten det er ferdig eller hjemmelaget majones eller varm emulsjonssaus.

Jobbe med å bli frisk har lært meg noe veldig viktig som er lett å glemme: ikke la det perfekte bli din største fiende.

Du MÅ ikke alltid ha det beste av det beste for å få et bedre kosthold. For noen av oss, kan det være en seier å i det hele tatt spise. Aldri glem å feire din seier! Det spiller ingen rolle om det er en bit av et knekkebrød eller å smelle sammen en helt ny rett på sparket. En seier og et steg i riktig retning – er alltid stort og fortjener et klapp på skulderen!

En viktig bit av min matglede baserte seg på at jeg fant glede og mestring i hjemmelaget mat. Råvarejakt ble etterhvert en hobby. På veien fikk jeg gleden av å møte spennende og matglade mennesker. Noen har blitt utrolig gode venner som har støttet meg på veien for å bli frisk. På toppen av det hele ble det jobb av hobby og senere fikk jeg også gleden av å bli med i Naturlig Liv. :-)

friskeline matglede2
Egne bilder: 1,2,3 og 5. 3: Med tillatelse fra @reinstyrke. 6: Med tillatelse fra Melissa Spania.

Tilbehørs tips til kyllingen: 

Som tilbehør holdt jeg meg til det som var tilgjengelig og resultatet ble som følger.

Pastinakk og rødløk:

Bruk ostehøvelen på pastinakken og riv tynne strimler på langs nedover, kutt så opp 1-2 rødløk og stek på lav varme til det har blitt mykt. Skru så opp varmen for å få det crispy.

Brokoli og blomkål:

Kok opp vann, ha i brokkoli og blomkål – la det stå i ca 5 minutter. Selv pleier jeg bare stikke en gaffel i og sjekke om den har blitt fin.

Continue Reading

Grunnleggende behov

Grunnleggende behov for egen velvære har jeg innsett at er ganske viktig, noe jeg den siste uka har blitt påminnet om.

Det er nå 1,5 uke siden selvrespekten gikk opp i røyk og en uke ferie i syden ble erstattet med en uke “ferie” i sofakroken omringet av rot, bøker, papirer og mac for eksamen. 

Eksamensrot_Friskeline

Å nå bunnen og starte på nytt lærte meg mye om hvor viktig det er å sørge for at visse grunnleggende behov er sikret! Likevel har stress en tendens til å fungere som klorin for å fjerne alt jeg har lært om å ta vare på meg selv for å ha det bra.  

– Dere må ta ansvar for sykdommen deres. Var det siste hun fortalte oss før hun ble utskrevet. Hun fortalte at hun alltid la seg inn før ting rakk å bli skikkelig ille. På den måten ble veien tilbake kortere og mindre dramatisk. Samtalen med ei dame jeg møtte da jeg var innlagt, brant seg fant og ble til et motto. 

Rot, lite søvn, dårlig kosthold, inaktivitet og isolasjon ble etterhvert et varseltegn om at jeg var kort vei unna legevakta. Etterhvert forstod jeg at ved å kartlegge faresignaler, kunne jeg gjøre noe før «pont-of-no-return.» Ved å ta ansvar for å be om hjelp tidlig økte jeg sjansene for at ting gikk bra. I starten sviktet jeg ofte og noen ganger også systemet. Etterhvert som jeg ble flinkere til å se signalene, minsket behovet for hjelp fra andre. Den gang handlet det om å få et liv…

Det hele førte til at jeg utviklet min egen mini versjon av Maslows behovspyramide.

Grunnleggende_Behov_Friskeline

Meeeeen så… Eksamen, stress, jobb og hurramegrundt. Så har all kunnskap gått i søpla og resultatet er ikke til å skryte av…

Frisk eller syk – spiller liten rolle har jeg begynt å erfare. Behovene er minst like viktige nå som den gangen jeg kjempet for et liv. Forskjellen ligger i at den gang var konsekvensene av å ikke se signalene, langt mer alvorlige.

Søvn

Søvn er ikke til å tulle med! Altså.. Helt seriøst. Er du i tvil? Anbefaler jeg deg å se Puls programmet jeg var med i om søvn her. Uten søvn faller alt ovenfor sammen i grus. 

I eksamensperioden har skriving blitt prioritert fremfor å legge seg og med på kjøpet følger dårligere konsentrasjon, økt matlyst (etter tullemat) og mangel på energi.  Ironien i det hele er at konsekvensen blir at jobben jeg gjør, blir dårligere enn om jeg valgte søvn. 

Mat

På et tidspunkt fikk jeg erfare hva et godt kosthold kan gjøre for både helsa og psyken. Siden den gang har mat vært nesten like viktig som søvn. Uten et næringsrikt kosthold vet jeg at ingenting fungerer normalt. Tullete kosthold gjør hodet mitt til et rot da konsentrasjonen tar springfart og hopper ut vinduet.

Selv om jeg vet dette klarer jeg i en trøtthetståke og i mangel på konsentrasjon å få en strålende idé om at det er smart å bestille mat på døra. Gjentatte ganger… Selv med et lunket budsjett og en fryser full av digg og næringsrik mat. La oss si dette et eksempel på hvorfor søvn er så viktig!

Trening/Bevegelse

Glem sommerkroppen og tenk på alle de andre fordelene som er forbundet med trening. Trening har vært en sentral del i mitt liv og men i eksamensdagene, er jeg så vidt ute på luftetur til butikken. Fordelene ved trening har jeg kjent på kroppen flere ganger, jeg elsker å trene! Elsker å gå tur. Elsker å bruke kroppen. Men så… var det visst ikke så viktig å føle meg bra.. 

Sosial samvær

Som introvert kan jeg fint leve alene i ukesvis avgangen. Dessverre er ikke det synonymt med at det er bra! Isolasjon har for meg vært en go-to mekanisme for å slippe å forholde meg til at ting beveger seg i feil retning. Ofte er det nettopp det sosiale som skal til for å få hodet ut av en negativ spiral. 

Det jeg den gang fant ut

Dersom disse fire ledda sklei ut. Begynte psyken og resten av livet mitt å følge etter. Sklei det ut den gang, kunne det raskt gå skikkelig ille. Når ting går i feil retning nå, er det ikke like enkelt å ta meg selv på det. Det skyves raskt under teppet som «helt normalt.» 

I natt lot jeg meg fascinere over hvordan jeg velger å tro at det er greit å ikke ta vare på megselv for å prioritere eksamensjobbing. Hva er egentlig konsekvensen av å droppe det viktigste fundamentet for god helse? 

Når stresset begynner å styre livet er det på tide å ta et pust i bakken og prioritere. Sannheten er at for øyeblikket duger jeg ikke til noe som helst. De siste to timene med eksamensjobbing har blitt surret bort med virring. Samtidig har det dukket opp noen ubehagelige episoder hvor spiseforstyrrelsen har fått ta overhånd.

Derfor vil jeg tørre påstå – det er alltid tid til de grunnleggende tingene som gjør at du har det bra.

I all surringen fant jeg Life Lessions =)

Continue Reading

Kjære Styggen på ryggen!

Det er med et tung hjerte jeg skriver dette brevet. Jeg tror du har sett dette komme. Siden du som en klegg i det siste har du hengt deg ekstra godt fast. Over en tid har vi stadig vokst mer og mer fra hverandre. Jeg har blitt frisk og dessverre du ikke fulgt meg. Derfor har vi nå kommet til veis ende.

Styggen, du presset meg til et ytterpunkt. Stemmen du tok, førte meg på ville veier.

Ordene: Jævla, feite, stygge ubrukelige drittkjerring, har du svidd du inn i sjela mi.

Styggen på ryggen

Regla sitter der fremdeles, men nå den har den begynt å miste sin kraft. Jeg trodde en gang du var den eneste som kunne elske meg. Derfor søkte jeg alltid etter menn som liknet deg. I det jeg kastet ut din siste etterligning, gikk det opp for meg hvor feil du har tatt i alle disse årene. Ja, jeg er nok spesiell og ingen fotomodell, men dette må du vite: jeg er meg og det er godt nok!

Alle forhold handler om å gi og ta, inngå kompromiss. Problemet med vårt forhold er at du styrte og hadde all kontroll. Der vi satt på det møkkete stuegulvet med pappas pistol, inspirerte du meg til å flykte fra lukten av Petterøs-3 og kattepiss og inn i selveste døden.

Du holdt meg i live

Ironisk nok var tanken på døden som utvei, det som holdt meg i live. Min eneste trygghet i livet. Var besettelsen om at det fantes en vei ut. Jeg vet i dag at jeg ikke hadde overlevd barndommen uten deg. Derfor hater jeg deg ikke, men er takknemlig for rollen du spilte i mitt liv. Ikke misforstå meg kjære, Styggen. Bare fordi jeg ser du spilte en viktig rolle, betyr ikke det var greit at du lot meg tro jeg var totalt ubrukelig.

Ensomheten som fulgte regla di om at jeg var ei ubrukelig drittkjerring, henger med meg den dag i dag. Den hemmer meg fremdeles fra å leve. Siden jeg innerst inne fremdeles tror på deg. Men du var ikke alltid like streng mot meg. Alle gangene vi låste oss inn på rommet med disneyfilmer, lot du meg drømme om at jeg var ei annen. Helst som Belle i Skjønnheten og Udyret: vakker, smart, omsorgsfull og ikke minst elsket.

Det var ikke ditt ansvar å ta

Noe gikk galt da du ble tvunget til å ta rollen som både venninne og mor. Der mamma i årevis var syk og ofte lå for døden, manglet det en mor og en omsorgsrolle som måtte fylles. Rollen du fylte, skulle vært en voksenperson sin jobb. Ansvaret med å holde meg og hjemmet i orden, var ikke ditt. Stort sett gjentok du kun hva lærerne fortalte meg. Dette må du vite kjære, Styggen. Da læreren kalte meg dum, tok hun feil. Dama evnet ikke forstå at barn lærer på forskjellige måter. At jeg måtte sitte litt rart med beina og tegne for å lære, klarte hun ikke forstå. Sjokket hun alltid opplevde da hun forstod hvor mye jeg hadde fått med meg, understreker hvor feil hun tok. At du gjentok ei voksen dame sine ord, skal ikke du bære på dine skuldre. Jeg er ikke sint for at du kalte meg dum, men du lyttet til feil person. Det samme gjelder for stygg, feit og ekkel. Menneskene som sa dette, hadde mer enn nok med sitt og du skulle vendt det døve øret til.

Nå er jeg voksen og fri!

Jeg trenger ikke lenger korrigeres som et barn. Ei heller trenger jeg lenger å flykte fra mitt eget liv. Vi vet begge når vi begynte å gli fra hverandre. Dagen du mistet grepet ditt, var da du presset meg for langt. Du ville ha meg ned til plata for å skaffe dop, bare for å sikre at overdosen skulle bli en suksess. Da du forsøkte å gjøre meg til en person jeg ikke er. Mistet du det stramme grepet ditt. Jeg er ikke jenta som henger på plata for å få tak i dop. Jeg hang aldri engang utenfor butikken med de andre ungdommene, og du burde vite at jeg ikke hater smalltalk. Du dreit deg ut da du forsøkte å gjøre meg til ei annen jente, det førte til at jeg endelig klarte å høre min egen stemme igjen. Jeg hadde forsøkt å gjøre det på din måte et helt liv. Uten å lykkes med annet enn å bli ulykkelig. Nå var tiden inne for å gi livet en sjans.

Det jeg elsker og hater med deg, er at du alltid har en løsning for å komme gjennom. Jeg elsker at du er sterk og alltid overlever, men jeg hater at du alltid velger destruktive løsninger. Selvmordsforsøk, sult, overspisning og annen selvskading. Drar meg kun ned i et sort hull, et mørke jeg ikke lenger ønsker å være i. På et tidspunkt levde jeg for deg og dine ideer. Min stemme var fullstendig borte og du slapp meg aldri til. Du møtte din match i behandlingen på Ullevål. Der lærte jeg knep for å ha det bra som gjorde meg uavhengig av dine livsfarlige metoder. Uten deg, ville jeg neppe blitt så sterk.

Nå lurer du kanskje på hva som var siste spikern i kista for forholdet vårt? Det er ganske enkelt: Du vil at jeg skal være en figur, mens jeg vil være et menneske.

Continue Reading

Det vekta ikke sier noe om

Det er en fryd å kunne dele at mat ikke lenger er noe skummelt, men likevel henger en liten djevel igjen av spiseforstyrrelsen. Heretter kjent som Blobben.

Blobben, en ubuden gjest, stikker for tiden innom en ukes tid før jeg skal være sosial med flere enn mine aller nærmeste. Med seg har han råd som han selv mener er nyttige og konstruktive:

blobben_Friskeline

Denne uken har stort sett bestått av krangling mellom Blobben og megselv…

Stoppet krangelen der? Egoet vil svare ja. For jeg vet jo at Blobben tar feil! All logikk i meg, vet dette er innbilte problemer og renspikka tull.

Det som er så spesielt med Blobben, er at det er ikke bare den stemmen som sier jeg ikke er bra nok. Blobben medbringer en del følelser som ikke har rot i virkeligheten.

En ting er å bli fortalt at jeg er tykk og stygg, det kan overvinnes med rasjonalitet, sunn fornuft og en dæsj «jeg bryr meg ikke»… En annen ting er å overvinne følelsen av at kroppen eser ut som en stor ballong, klar til å sprekke.

Intelligensen kan skrike det ikke stemmer så mye den vil, følelsen er fremdeles like ekte.

Hva gjør du når følelsene lyver?

Det ville vært topp å si at det er bare å lukke øynene, telle til tre og vips er følelsen borte. Dessverre er det ikke alltid slik. Noen opplever selvsagt stor gevinst ved å meditere, eller rett og slett bare gjøre noen pusteøvelser. Jeg har selv hatt masse positive erfaringer med den type verktøy. Skal jeg være ærlig, er det sjelden disse verktøyene blir tatt i bruk mens Blobben holder på som verst.

Mitt oppgjør mot Blobben startet først ved å forsøke å få et mer realistisk bilde å fôre fornuften med. Da fikk jeg noe å slå  hardt tilbake med. På et tidspunkt måtte jeg innse at jeg var ikke til å stole på når det gjaldt å måle eget utseende. En annen ting har vært å se hvordan jeg ikke engang ville behandlet min verste fiende, som jeg behandler meg selv.

I går endte det hele med å ta en del dype pust og reflektere over hva som hindrer meg fra å ha en super helg.

Er det vekta eller å lytte/tro på følelsen Blobben gir meg?

Vekta er faktisk ikke noe noen bryr seg om, de fleste mennesker er alt for opptatt av seg selv, sin egen vekt og egne utfordringer til å tenke på om du har lagt på deg siden sist. Hva er viktig for deg i relasjon med andre? Er det personligheten eller vekta deres? Svaret er enkelt, men følelsen går ikke bort av den grunn.

For meg gjaldt det i går å møte meg selv i døra og innrømme at  det er ikke vekta som har hindret mitt sosiale liv, eller vennskap. Det er de gangene jeg har latt Blobben styre skuta at ting har gått skeis. Alle de gangene jeg løy og ble hjemme. Alle gangene jeg gjemte meg i et hjørne og ikke turte si noe, for jeg visste jo at ingen ville snakke meg. Det var basert på en følelse og følelsen fikk meg til å opptre på en måte som enten gjorde at jeg ikke var tilstede fysisk, eller ikke var tilstede mentalt.

Har du noen gang forsøkt å prate med noen som ikke er tilstede? Hvilke tanker slår deg da? For min del, tenker jeg ofte at jeg plager vedkommende. Så jeg slutter å prate. Ikke fordi jeg ikke ønsker å prate med personen, men rett og slett fordi jeg tolker signalene ut fra mitt ståsted.

Jeg er hele denne helgen på en sosial sammenkomst og følelsen er fremdeles i aller høyeste grad til stede. Men jeg skal gjøre mitt beste for å trosse den. Rett og slett utfordre meg selv til å være tilstede og la Blobben seile sin egen sjø.

Tenk så gøy livet kan bli, når Blobben ikke får styre!

Det vekta ikke sier noe om er hvem jeg er, eller hva jeg betyr for andre, eller min helsetilstand.

Hva vekta ikke sier noe om

Har du din egen Blobb? Hva er eventuelt ditt tips for å beseire den?

Continue Reading