Dagen jeg varslet

Dagen jeg varslet, ante jeg ikke hva som ventet. Flere jenter. Barneporno. Det var alvorlig. Mine egne forsvarsmekanismer var som røsket ut av kommentarfeltet til Nettavisen. Jeg overreagerte sikkert. Der tok jeg tok feil.

«Hva om du har på truse da?»

Setningen som snudde alt på hue. Varsellampene eksploderte.

Sekunder før hadde jeg endelig turt å igjen si nei. Nok var nok. Denne gangen skulle jeg ikke la meg presse lenger. Svaret fikk det til å grøsse ned i lilletåa.

Jeg sa nei igjen.

Tenk om du blir en mark i ditt neste liv? Svarte mannen.

Bak fasaden som lovens lange arm, skjulte det seg en folkekjær skurk.

Frykten for å si nei ble omvandlet til sinne før – EUREKA. Dette er faktisk ikke greit!

Hva faen får egentlig den mannen til å tro jeg vil ha sex med ham? Hvor mange ganger må jeg si nei?!?

Girlpower øyeblikket forsvant og frykten returnerte. Jeg taklet det ikke. Hentet en øl, før jeg krabbet jeg inn på soverommet til mamma og pappa for å finne noe som kunne roe meg ned. Følelsene jeg kjente et hint av, var helt nye for meg.  En cocktail med øl, et hint av selvrespekt, blandet med en god dæsj ironi og selvhat.

Kan jeg ha en verdi?

Er det faktisk. Kanskje. Muligens. Antageligvis. Lov for meg å si nei? Kan det ha seg slik at de som har reagert, ikke er en gjeng sutrekjærringer? Eksisterer det en mulighet for at jeg er blind for makten han har over meg?

Mannen jeg hadde kjent fra før jeg kunne øvelseskjøre. Han som alltid til syvende og sist fikk det han ville.

Denne gangen skulle jeg stå på mitt. Ikke gi etter. Aldri igjen skulle han få røre meg!

Jeg møtte mine egne vrangforestillinger om relasjonen vår i det jeg krabbet inn med pilleglasset for øyet.

Den siste tiden hadde han hadde presset mer enn før, vært grovere og fått meg meg på ting jeg ikke kunne stå inne for. Ting jeg for evig og alltid vil ønske jeg kunne ta tilbake. Jeg var ikke lenger i kontroll i mitt eget liv. Han styrte meg med en fjær, men det føltes mer som jernhånd. Pusten hadde lenge vært slått ut av meg og jeg innbilte meg om at han var den eneste med oksygen.  

Han hadde lovet å bruke sin posisjon til å hjelpe meg. At løftet hans var like lite verdt som tidligere løfter, hadde jeg ikke tatt i betraktning. Hva ville skje når jeg sa nei?

En ting var å tørre ta den sjansen og si nei til et menneske som skulle hjelpe meg få livet tilbake. Han som skulle være min reddende engel. Men hvordan kan en engel nekte å godta et nei? Nekte å respektere mine ønsker?

Han holdt meg aldri nede fysisk, jeg var kun spunnet inn inn i et ordkløveri. Ute av stand til å komme meg ut. I alt for mange situasjoner hadde jeg gitt etter. 

Erna og Erling Lea i duell med Thomas og Harald var i bakgrunnen den kvelden jeg sist hadde gitt etter. Kvelden jeg trodde det skulle bli en koselig middag. At han ikke kunne gå utenfor døra med meg kunne jeg forstå, dette var tross alt et landsmøte.

Så jeg ble på hotellrommet. Men sex skulle vi ikke ha. Jeg holdt igjen lenge, sa nei, unngikk så lenge jeg kunne. På et tidspunkt blir det faktisk raskere å forsøke gjennomføre enn å holde ut med presset. 

En tjenestemann, rådgiver – min overgriper?

I hodet mitt var det en fast og samtidig to totalt motstridende versjoner av vår relasjon. Jeg hatet ham. Likevel holdt vi kontakt og jeg fortsatte å gi etter. Mine to motstridende versjoner forsøkte nok forstå den første. En versjon var som røsket ut av kommentarfeltet til nettavisen.  En annen i takt med #metoo. Hvilken hadde rett? I hatet lå det en rar mekanisme, en avhengighet – noe jeg aldri helt vil kunne klare fatte. 

Ikke visste jeg… Ikke orket jeg forholde meg til saken heller. Så jeg tok en øl og svelget pillene, slik at jeg kunne overleve til morgendagen. Et desperat håp om at eurekaøyeblikket skulle forsvinne. At jeg imorgen var et null igjen, slik at jeg slapp stå opp for meg selv.

Dagen derpå var fremdeles følelsen der. Dette er ikke greit! Jeg fortjener bedre.

Hva faen gjør jeg nå?!?! 

Pfff.. du overreagerer bare. Jævla ludder…

Nei, nei, nei. Hva om de andre har rett? Hvor mange ganger skal du la ham lure deg i seng?

Konflikten rev meg i fillebiter. Sannheten om vår relasjon var ikke lenger noe jeg kunne rømme fra.

Samtidig kunne jeg ikke flykte fra spørsmålet om hvordan han kunne ha gjort noe galt. Jeg hadde jo gått med på hans lek i lang tid. 

Samme hvor hardt jeg forsøkte å bortforklare det hele, ble det til slutt umulig å slå vekk følelsen om at dette ikke var greit. En kan kanskje argumentere for at jeg opplevde mitt livs første øyeblikk med selvrespekt. 

På den lange bussen hjem den dagen, klarte jeg ikke den interne krigen lenger. Jeg satt mitt eget nr på hemmelig og ringte politiet. Innen jeg rakk hikste frem liten brøkdel, svarer stemmen i den andre enden. 

Dette er alvorlig.

Jaja, who cares, det er jo bare meg. 

Vi må vite hvem du er, fortsatte mannen.

Drit og dra, hadde jeg mest lyst å skrike før jeg i kjent ironisk stil desperat forsøkte ufarliggjøre handlingene hans. 

Det kan være flere 

Å faen….

En ny magisk setning som skulle forandre alt. Jeg ga mitt navn og ga telefonnummer, men nektet å si noe om hvem han var, hvilket fylke han tilhørte. 

Etter jeg la på gikk alvoret inn over meg. Jeg ble livredd. 

Hva faen hadde jeg gjort?

Ukene gikk og jeg ble innkalt til avhør. 

Igjen befant jeg meg i en kinkig situasjon. 4-timers avhør ble avsluttet. 

Vi må få vite hvem denne mannen er.

Jeg kan ikke, sa jeg.

Dette er alvorlig.

Det går bra med meg altså. Noe sånt kan ødelegge alt for ham. Det ordner seg for meg. Sa jeg bestemt. 

Det kan være andre jenter.

Å faen!

Så jeg ga navnet. Tanken om at flere gikk og bar på samme smerte, var ikke en byrde jeg kunne bære. 

Ukene gikk på ny og jeg viklet meg inn i alvorlige konsekvensene.. Så en dag fikk jeg beskjeden om at han var varetekstfengslet. 

Det var flere jenter. Det var barneporno. Det var alvorlig. 

Jeg visste ikke det da jeg varslet. Alt jeg kjente til, var hvordan jeg hadde latt en samfunnsengasjert tjenestemann med tillitsverv få meg med på ting jeg ikke ønsket. 

At han ikke lyttet til mine nei, var blitt til en historie om at jeg ikke sa tydelig nok i fra. 

I mitt eget hode var jeg hu jenta som overreagerte.

Jeg tok feil.