Grunnleggende behov for egen velvære har jeg innsett at er ganske viktig, noe jeg den siste uka har blitt påminnet om.
Det er nå 1,5 uke siden selvrespekten gikk opp i røyk og en uke ferie i syden ble erstattet med en uke “ferie” i sofakroken omringet av rot, bøker, papirer og mac for eksamen.
Å nå bunnen og starte på nytt lærte meg mye om hvor viktig det er å sørge for at visse grunnleggende behov er sikret! Likevel har stress en tendens til å fungere som klorin for å fjerne alt jeg har lært om å ta vare på meg selv for å ha det bra.
– Dere må ta ansvar for sykdommen deres. Var det siste hun fortalte oss før hun ble utskrevet. Hun fortalte at hun alltid la seg inn før ting rakk å bli skikkelig ille. På den måten ble veien tilbake kortere og mindre dramatisk. Samtalen med ei dame jeg møtte da jeg var innlagt, brant seg fant og ble til et motto.
Rot, lite søvn, dårlig kosthold, inaktivitet og isolasjon ble etterhvert et varseltegn om at jeg var kort vei unna legevakta. Etterhvert forstod jeg at ved å kartlegge faresignaler, kunne jeg gjøre noe før «pont-of-no-return.» Ved å ta ansvar for å be om hjelp tidlig økte jeg sjansene for at ting gikk bra. I starten sviktet jeg ofte og noen ganger også systemet. Etterhvert som jeg ble flinkere til å se signalene, minsket behovet for hjelp fra andre. Den gang handlet det om å få et liv…
Det hele førte til at jeg utviklet min egen mini versjon av Maslows behovspyramide.
Meeeeen så… Eksamen, stress, jobb og hurramegrundt. Så har all kunnskap gått i søpla og resultatet er ikke til å skryte av…
Frisk eller syk – spiller liten rolle har jeg begynt å erfare. Behovene er minst like viktige nå som den gangen jeg kjempet for et liv. Forskjellen ligger i at den gang var konsekvensene av å ikke se signalene, langt mer alvorlige.
Søvn
Søvn er ikke til å tulle med! Altså.. Helt seriøst. Er du i tvil? Anbefaler jeg deg å se Puls programmet jeg var med i om søvn her. Uten søvn faller alt ovenfor sammen i grus.
I eksamensperioden har skriving blitt prioritert fremfor å legge seg og med på kjøpet følger dårligere konsentrasjon, økt matlyst (etter tullemat) og mangel på energi. Ironien i det hele er at konsekvensen blir at jobben jeg gjør, blir dårligere enn om jeg valgte søvn.
Mat
På et tidspunkt fikk jeg erfare hva et godt kosthold kan gjøre for både helsa og psyken. Siden den gang har mat vært nesten like viktig som søvn. Uten et næringsrikt kosthold vet jeg at ingenting fungerer normalt. Tullete kosthold gjør hodet mitt til et rot da konsentrasjonen tar springfart og hopper ut vinduet.
Selv om jeg vet dette klarer jeg i en trøtthetståke og i mangel på konsentrasjon å få en strålende idé om at det er smart å bestille mat på døra. Gjentatte ganger… Selv med et lunket budsjett og en fryser full av digg og næringsrik mat. La oss si dette et eksempel på hvorfor søvn er så viktig!
Trening/Bevegelse
Glem sommerkroppen og tenk på alle de andre fordelene som er forbundet med trening. Trening har vært en sentral del i mitt liv og men i eksamensdagene, er jeg så vidt ute på luftetur til butikken. Fordelene ved trening har jeg kjent på kroppen flere ganger, jeg elsker å trene! Elsker å gå tur. Elsker å bruke kroppen. Men så… var det visst ikke så viktig å føle meg bra..
Sosial samvær
Som introvert kan jeg fint leve alene i ukesvis avgangen. Dessverre er ikke det synonymt med at det er bra! Isolasjon har for meg vært en go-to mekanisme for å slippe å forholde meg til at ting beveger seg i feil retning. Ofte er det nettopp det sosiale som skal til for å få hodet ut av en negativ spiral.
Det jeg den gang fant ut
Dersom disse fire ledda sklei ut. Begynte psyken og resten av livet mitt å følge etter. Sklei det ut den gang, kunne det raskt gå skikkelig ille. Når ting går i feil retning nå, er det ikke like enkelt å ta meg selv på det. Det skyves raskt under teppet som «helt normalt.»
I natt lot jeg meg fascinere over hvordan jeg velger å tro at det er greit å ikke ta vare på megselv for å prioritere eksamensjobbing. Hva er egentlig konsekvensen av å droppe det viktigste fundamentet for god helse?
Når stresset begynner å styre livet er det på tide å ta et pust i bakken og prioritere. Sannheten er at for øyeblikket duger jeg ikke til noe som helst. De siste to timene med eksamensjobbing har blitt surret bort med virring. Samtidig har det dukket opp noen ubehagelige episoder hvor spiseforstyrrelsen har fått ta overhånd.
Derfor vil jeg tørre påstå – det er alltid tid til de grunnleggende tingene som gjør at du har det bra.
I all surringen fant jeg Life Lessions =)
No Comments