Et svært uvant utrykk for ei introvert hermitt 😉
Mitt navn er Åse-Line og (hysj hysj) jeg bikker snart det store 30-tallet.
Jeg bor i Oslo, studerer, jobber og er medeier i nettbutikken Naturlig Liv.
Ryktene skal ha det til at jeg fremstår som ganske normal og A4. Men slik har det ikke alltid vært…
Selvmordstanker, depresjon og spiseforstyrrelser var allerede fra barndommen en stor, men hemmelig del av hverdagen. Alt ble holdt i sjakk med den ene destruktive forsvarsmekanismen etter den andre.
I 2007 stoppet alt opp og jeg smalt i veggen med et brak. I etterkant fulgte innleggelser og min «lille» hemmelighet var plutselig åpen for alle å se.
Min første innleggelse var på grunn av en tung depresjon og spiseforstyrrelse. Da depresjonen lettet, begynte den virkelige kampen mot et kaos og en selvdestruktivitet ut av en annen verden. Jeg ville leve, men ville samtidig bare dø.
Jeg var blant de heldige som ble behandlet som et menneske, hjelpen jeg fikk var super! Men mye av jobben som måtte gjøres, lå på mine skuldre. Maten, vekta, kaoset, rotet – alt var et evig virrvar som nektet å stoppe opp.
Midt oppi det hele virket alt håpløst. Når jeg i dag ser tilbake på den mørke tiden, leser gamle dagbøker og studerer grepene som ble tatt.
Ser jeg at de bittesmå små grepene som ble tatt var de viktigste, hvordan daglige små valg – utgjorde den største forskjellen.
Er du blant de som står midt oppi det, håper jeg at mitt tilbakeblikk, kan minne deg på at det lille grepet du tok i dag. Er en stor seier!
Fokuset for bloggen vil alltid være lyset i mørket og om å finne egne løsninger. Mine løsninger, passer ikke nødvendigvis for alle. Poenget er ikke hva jeg gjorde, men å gjøre noe.
I dag er jeg helt friskmeldt. Den tunge depresjonen har viket helt vekk og sosial angst er ikke lenger angst. Jeg er derimot svært introvert og har funnet en ro og trygghet i å akseptere meg for hvem jeg er. Istedenfor å alltid forsøke å leve opp til samfunnets normer.
I denne bloggen vil du også kunne følge min siste løsrivelse fra spiseforstyrrelsens grep. Matfrykt har stort sett blitt til matglede og dette vil jeg dele!
Bloggen er også for meg et verktøy for skrivetrening. På Steinerskolen fikk jeg klar beskjed om at jeg ikke kunne skrive, etterfulgt av å høre at jeg var dum og ikke kunne norsk. Når voksne mennesker forteller deg at du er dum og ikke kan, fører det til en skriveangst som setter en stopper for mye i livet. Men med trening, er alt mulig! 😉
No Comments