Det er en fryd å kunne dele at mat ikke lenger er noe skummelt, men likevel henger en liten djevel igjen av spiseforstyrrelsen. Heretter kjent som Blobben.
Blobben, en ubuden gjest, stikker for tiden innom en ukes tid før jeg skal være sosial med flere enn mine aller nærmeste. Med seg har han råd som han selv mener er nyttige og konstruktive:
Denne uken har stort sett bestått av krangling mellom Blobben og megselv…
Stoppet krangelen der? Egoet vil svare ja. For jeg vet jo at Blobben tar feil! All logikk i meg, vet dette er innbilte problemer og renspikka tull.
Det som er så spesielt med Blobben, er at det er ikke bare den stemmen som sier jeg ikke er bra nok. Blobben medbringer en del følelser som ikke har rot i virkeligheten.
En ting er å bli fortalt at jeg er tykk og stygg, det kan overvinnes med rasjonalitet, sunn fornuft og en dæsj «jeg bryr meg ikke»… En annen ting er å overvinne følelsen av at kroppen eser ut som en stor ballong, klar til å sprekke.
Intelligensen kan skrike det ikke stemmer så mye den vil, følelsen er fremdeles like ekte.
Hva gjør du når følelsene lyver?
Det ville vært topp å si at det er bare å lukke øynene, telle til tre og vips er følelsen borte. Dessverre er det ikke alltid slik. Noen opplever selvsagt stor gevinst ved å meditere, eller rett og slett bare gjøre noen pusteøvelser. Jeg har selv hatt masse positive erfaringer med den type verktøy. Skal jeg være ærlig, er det sjelden disse verktøyene blir tatt i bruk mens Blobben holder på som verst.
Mitt oppgjør mot Blobben startet først ved å forsøke å få et mer realistisk bilde å fôre fornuften med. Da fikk jeg noe å slå hardt tilbake med. På et tidspunkt måtte jeg innse at jeg var ikke til å stole på når det gjaldt å måle eget utseende. En annen ting har vært å se hvordan jeg ikke engang ville behandlet min verste fiende, som jeg behandler meg selv.
I går endte det hele med å ta en del dype pust og reflektere over hva som hindrer meg fra å ha en super helg.
Er det vekta eller å lytte/tro på følelsen Blobben gir meg?
Vekta er faktisk ikke noe noen bryr seg om, de fleste mennesker er alt for opptatt av seg selv, sin egen vekt og egne utfordringer til å tenke på om du har lagt på deg siden sist. Hva er viktig for deg i relasjon med andre? Er det personligheten eller vekta deres? Svaret er enkelt, men følelsen går ikke bort av den grunn.
For meg gjaldt det i går å møte meg selv i døra og innrømme at det er ikke vekta som har hindret mitt sosiale liv, eller vennskap. Det er de gangene jeg har latt Blobben styre skuta at ting har gått skeis. Alle de gangene jeg løy og ble hjemme. Alle gangene jeg gjemte meg i et hjørne og ikke turte si noe, for jeg visste jo at ingen ville snakke meg. Det var basert på en følelse og følelsen fikk meg til å opptre på en måte som enten gjorde at jeg ikke var tilstede fysisk, eller ikke var tilstede mentalt.
Har du noen gang forsøkt å prate med noen som ikke er tilstede? Hvilke tanker slår deg da? For min del, tenker jeg ofte at jeg plager vedkommende. Så jeg slutter å prate. Ikke fordi jeg ikke ønsker å prate med personen, men rett og slett fordi jeg tolker signalene ut fra mitt ståsted.
Jeg er hele denne helgen på en sosial sammenkomst og følelsen er fremdeles i aller høyeste grad til stede. Men jeg skal gjøre mitt beste for å trosse den. Rett og slett utfordre meg selv til å være tilstede og la Blobben seile sin egen sjø.
Tenk så gøy livet kan bli, når Blobben ikke får styre!
Det vekta ikke sier noe om er hvem jeg er, eller hva jeg betyr for andre, eller min helsetilstand.
Har du din egen Blobb? Hva er eventuelt ditt tips for å beseire den?
No Comments