Hvorfor svinger humøret mitt så ekstremt? 3. mars 2008 – 00:50

I dag ramlet jeg over noe jeg skrev i dagboka mi mens jeg var innlagt på intermediærposten på Vindern som dagpasient. Over et år før jeg fikk diagnosen.  Da jeg ble innlagt var det for depresjon og spiseforstyrrelse. De ekstreme svingningene som beskrives, er på dette tidspunktet helt nytt for meg.  

3. mars 00:50

Hvorfor svinger humøret mitt så ekstremt? 
I et øyeblikk er jeg glad, aksepterer "sykdommen" og reflekterer og greier, så, før jeg vet ordet av det vil jeg bare dø. Så kan jeg plutselig bli lei meg og hate meg selv. Så kan jeg plutselig ta meg selv i å bli overmotivert. Da setter jeg på Till I collapse, trener, dropper mat osv. 

Før varte disse " episodene" optill 6 måneder --> et år. Nå kan jeg være innom alt fra suicidalitet, til glad, til manisk. Alt under en time.

Og det skremmer meg.

I skrivende stund har jeg det vondt, men holder heldigvis roen. 

Pappa kan ikke se meg slik. 
Ting virker så dramatisk. 

Som istad når vi skulle på kinaresturanten. Ble jeg plutselig engasjert og glad. Innen vi kom frem, ble jeg kjempe deppa.

Kan jeg ikke bare bli happy og skru av hue mitt? Jeg orker det ikke mer. 

Fortjener jeg alle disse tankene? Er de sanne? 
Det kommer vel sikkert an på øyet som ser. 
Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere det?

Hvorfor skal alle eller ingen like meg.

Det vil alltid være de som liker meg og de som ikke gjør det. 
Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere det? 

"Let me live, without this emty bliss" – Flyleaf. 

Tenk om jeg bare kunne fått hue mitt til å holde kjeft? 
Tenk så deilig! 

Eller om jeg bare kunne vært en annen. Eller kanskje om jeg kunne akseptere meg selv?
Det som gjør meg så forbanna, er at jeg virkelig prøver!

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til. 

Musikk nevnt i innlegget

About the Author

Hei! Jeg heter Åse-Line. Selvmordstanker, depresjon og spiseforstyrrelser var allerede fra barndommen en stor, men hemmelig del av hverdagen. Alt ble holdt i sjakk med den ene destruktive forsvarsmekanismen etter den andre. Takket være noen som så at mitt underliggende problem var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, var jeg blant de få heldige som fikk fantastisk hjelp. Etter mye terapi og jobbing – har jeg lykkes med å få det bra med meg selv :)

Leave a Reply 0 comments

Leave a Reply: