Menu
Blogg / Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Fra kaos til ressurs: veien inn og ut av en personlighetsforstyrrelse

Så lenge jeg kan huske har jeg vært en feil. En svulst som burde fjernes. Samtidig var jeg jenta som fikk til alt i hele verden. Sett utenfra var jeg en vandrende destruktiv selvmotsigelse.

Sannheten var at jeg som barn som brukte all min kapasitet på å overleve. Det jeg trengte var å bli sett, respektert, å bli tatt kjærlig hånd om. Hadde jeg sluppet å bruke alle kreftene mine på å overleve, kunne jeg ha hatt ressurser til å leve.At jeg gikk fra kaos til en ressurs, er resultatet av å til slutt bli møtt som menneske og få rett behandling for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Fordommer

Gammeldagse, men dessverre fastgrodde fordommer som at personlighetsforstyrrelse er noe man kan «skjerpe seg» ut av eller som varer livet ut er feil. Slike fordommer går ikke bare ut over dem som sliter, det koster også samfunnet unødvendig store summer. Jeg kostet staten en til to teslaer i året, nå er jeg bidragsyter som bedriftseier og vanlig skattebetaler. 

«Hold ungene deres unna»

På skolen fikk jeg daglige bekreftelser på at jeg var ubrukelig, dum og en feil. Jeg hadde ikke krefter og overskudd til å sitte stille eller følge med. Det var ingenting jeg ville mer enn å forstå forskjellen på verb og subjekt, men jeg alt jeg fikk med meg var: ”et ve — f—- for—— subst—-”.

For meg var tilværelsen usammenhengende og uforutsigbar.

At jeg manglet en helt vesentlig trygghet i livet for å være istand til å kunne lære, var ikke noe jeg som  barn kunne forstå, da lærte jeg heller kunsten å flykte fra alt som måtte eksistere av følelser.

Som en dreven politiker avledet jeg alle som nærmet seg de bakenforliggende problemene som førte til min unormale oppførsel. Noen kalte det løgn og manipulasjon. For meg var det et forsvar og overlevelsesinstinkt for å beskytte meg selv. Ikke at jeg forstod det den gang. Så jeg utagerte, spilte på sex og alt annet som viste seg å funke der og da. Alt for å slippe å kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det.

På svømmingen var jeg jenta  med beste oppmøte  som deltok på svømmestevner hver eneste helg. Antydninger om at noe var galt, ble visket ut i det resultatlista ble hengt opp.  

Heller ikke hjemme fant jeg ro og trygghet. Mamma var av ulike årsaker som jeg ikke forstod, ute av stand til å gi meg det jeg så sårt trengte. 

Jenterommet ble mitt eneste fristed for å være meg selv. Enten det å være meg selv var å drømme meg vekk eller hate meg selv og leve med følelsene slik de var. Å dele noe om hvordan jeg hadde det, viste seg å være en dårlig idé. Sånn tenker man ikke. Slutt å surmule. Så jeg holdt kjeft og fant stadig nye strategier for å holde på fasaden ute blant folk.

Fra personlighetsproblemer til forstyrrelse.

Etterhvert som mitt indre kaos og selvhat spant ut av kontroll, raste fasaden jeg tvihold for å opprettholde. Mine personlighetsproblemer beveget seg over til å bli det som omtales som en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

«Mestringsstrategiene» mine sluttet å virke . Livet ble enten -eller. Håpløs eller best i verden. Død eller levende. Jeg satt i første vogn på en berg-og dalbane med bind for øynene. Uten å hvor neste sving skulle føre meg.

I det ene øyeblikket skulle jeg bli sjef i eget liv. Bare jeg gikk ned et tonn i vekt og fikk forandret alt som var meg. Tankerekka førte meg som regel rett inn på baderomsgulvet med flaska under armen, en boks med rød trekant på ved min side, kniv og med Amy Winehouse ”You know that I’m no good” på full guffe. Skulle jeg endelig få slutt på det hele? Eller jeg valgte å feige ut og ende opp på legevakta nok en gang. Bare for å rykke tilbake til start med en ny runddans i kampen for  å bli pen, perfekt og sjef i eget liv.

Behovet for å bli sett, lyttet til og få hjelp.

Et halvskjevt blikk, avvisning, tanker om å ikke strekke til, førte meg inn i absurde situasjoner. Når shopping ikke virket, spiste jeg. Når mat ikke funket, drakk jeg. Så jeg en boks med rød trekant på, den svelget jeg uten å tenke.

I morgen skulle jeg alltid skjerpe meg. Jeg skal huske å…. Oi, se! En pille!At jeg flyktet fra følelser har jeg lært i ettertid. Den gangen kjente jeg meg tom, kald og følelsesløs. En naturlig konsekvens av flukten jeg var på – jeg flyktet fra alt, så det var ingenting igjen.

Så på et tidspunkt begynte noe å skje. Det hele startet med at noen så meg for meg. Jeg fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

La en ting være klart: det var ikke utredningen eller diagnosen som reddet livet mitt. Min historie kunne lett blitt en annen hadde jeg møtt en annen behandler eller bodd i en annen kant av landet. Psykologen så meg og hjalp få meg inn på et behandlingsopplegg med dokumentert effekt.

Fra å være ”hu håpløse”, ble jeg plutselig møtt som ei jente med ressurser. Det var en stor overgang å gå fra ”svingdørspasient” til å bli sett, lyttet til og utfordret. I terapirommet var jeg ei jente som kunne få det bedre om jeg var villig til å gjøre en innsats og ta til meg hjelpa jeg skulle få i brakkene på Ullevål i bygg 22.

Snipp, snapp, snute så var livet supert. I hvert fall i et minutt.

Et usynlig arbeid

Da jeg kom i behandling var jeg knust i tusen biter. Klarte ikke lytte, snakke sammenhengende, eller slutte rote meg opp i den ene absurde situasjonen etter den tredje. I hele mitt liv hadde jeg forsøkt å fikse meg selv ved å skjerpe meg.

Men jeg skulle erfare at jeg ikke lenger var alene.

Tilfriskning fra emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke noe man skal klare alene

Det å bli bedre fra en alvorlig personlighetsforstyrrelse, er ikke gjort over natta. Behandlerne mine forstod at ikke ville svikte dem, eller meg selv. Men at det ville ta tid for meg å nå målene som var satt.

Viljen var der, men gjennomføringsevnen var til tider på nivå med «bikkja spiste opp leksene mine».

Mens jeg kun klarte å forholde meg til ytterpunkter, sørget de for å starte lære meg om nyansene. Min oppgave var å dukke opp på behandling, og fortsette reise meg opp etter stadig nye  brak i bakken. De var der og ventet på meg hver gang.

Fra kaos til ressurs

Når noen tidligere så vekk, tolket jeg det dit at de hatet meg. Et nei kunne jeg gjøre til et hint om at jeg burde dø. Måten jeg forstod mine egne følelser eller menneskene rundt meg på, var tidvis helt på trynet. Jeg hadde en svært alvorlig mentaliseringssvikt som det kalles så fint.  Alle kan ha mentaliseringssvikt under stress, og kan fremdeles kjenne på det når dagene er krevende, men før var det ingen mentaliseringsevne å hente fram. Det har jeg nå.

Som barn var det ikke rom for å utvikle normale reaksjoner i et trygt miljø. Jeg ble ikke sett. Jeg ble ikke bekreftet, jeg ble ikke trøstet , så jeg ble nødt til å finne egne løsninger for å overleve. Etter hvert som jeg beveget meg over til å bli voksen og plutselig hadde flere valgmuligheter, manglet jeg tolkningsnøkkelsen  som trengtes for å forstå både mine egne følelser og verden rundt meg.

For meg var mentaliseringssvikten så alvorlig at jeg sluttet å fungere, skadet meg selv og såret andre. Det var ikke for å være slem. Men jeg så svart og hvitt der andre så hele fargespekteretJeg har fremdeles dager og perioder hvor jeg føler meg dritt, stygg, fæl, dum og totalt ubrukelig. Men jeg finner ikke lenger løsninger i pilleesker eller annen selvutslettelse for å takle følelsene. Istedenfor tar jeg meg en dusj, pynter meg litt og minner meg på at dette går over. Det er kun en følelse. Så drar jeg på jobb, møter venner og lever livet videre. Selv på mine kjipeste dager, lever jeg et liv langt forbi hva jeg noensinne trodde skulle være mulig. Alt takket være hjelpa jeg fikk.

Syk, frisk eller bare menneske?

Det å bli diagnosefri, eller «frisk» var så langt fra ideen jeg hadde om meg selv som overhode mulig. Veien fra å leke med livet til at det sto «oppfyller ikke lenger diagnosekriteriene for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse» til der jeg er i dag har vært en lang prosess. En jeg aldri ville fått til alene.For meg handler ikke det å være «frisk», ha god psykisk helse eller leve et godt liv om det perfekte, det handler om å kunne takle det uperfekte. Såpass godt at man jevnt over har det ganske bra. Vi har alle gode og dårlige dager, det er en naturlig del av livet. Det store spørsmålet er, hvor mye plass tar det vonde? For meg hadde det vonde tatt over hele mitt liv.

Skillet mellom syk og frisk er ikke skarpt. Jeg ble diagnosefri før jeg vil påstå å føle meg frisk. Overgangen fra syk til frisk skjedde gradvis og så plutselig.

Å leve med vanskeligheter og vonde følelser er viktig. Å lære å mestre ubehag er nødvendig. Om noen hadde hjulpet med problemene mine på et tidligere stadium, kunne mye smerte vært unngått. Syk/frisk står fort i veien for å gi hjelp der den trengs.

Hva er en personlighetsforstyrrelse?

Det er ingenting hokus pokus ved personlighetsforstyrrelser. – Professor Sigmund Karterud.En personlighetsforstyrrelse er noe som finner sted der våre indre opplevelser og atferd om hvordan vi tolker verden, vedvarende har beveget seg over til å i alvorlig grad, negativt påvirke hvordan man fungerer fungerer sosialt, yrkesmessig eller på andre viktige livsområder.

Diagnosen gir kun retning for visse problemer en person kan slite med i større eller mindre grad. Den sier ingenting om personen som helhet. I dag kategoriseres diagnostiseres personlighetsforstyrrelser etter ti ulike kategorier. Men blir i økende grad sett på som en kompleks utviklingsforstyrrelse som kan forstås ut fra et menneskes funksjonsnivå. 

Min tidligere diagnose, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av et vedvarende, negativt mønster med: ustabilitet av følelsesregulering, impulskontroll, mellommenneskelige forhold og selvbilde. Du kan lese mer om personlighetsforstyrrelse her.

About Author

Hei! Jeg heter Åse-Line. Selvmordstanker, depresjon og spiseforstyrrelser var allerede fra barndommen en stor, men hemmelig del av hverdagen. Alt ble holdt i sjakk med den ene destruktive forsvarsmekanismen etter den andre. Takket være noen som så at mitt underliggende problem var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, var jeg blant de få heldige som fikk fantastisk hjelp. Etter mye terapi og jobbing – har jeg lykkes med å få det bra med meg selv :)

10 Comments

  • Adrian
    11. september 2017 at 23:16

    ❤❤❤

    Reply
  • Siv wean
    12. september 2017 at 01:19

    Vond og god lesning på en gang. Du imponerer meg voldsomt med din ærlighet. Du har imponert meg fra første dag på snap. Takk for at du deler❤️

    Reply
    • Åse-Line Baltzersen
      13. september 2017 at 13:16

      Hei Siv,

      Rødmer her jeg sitter! Tusen takk for en så varm og koselig tilbakemelding <3

      Reply
  • Snorre Pedersen
    12. september 2017 at 21:32

    Hei der karusell kollega 🙂 Er så flott å lese blogger fra andre som er med på denne EUP karusellen. Tror ikke det er mange som en gang kan fantasere om hvordan det er å gå gjennom hele sitt følelses spekter på 2 minutter og attpå midt i det der ha tid til en kopp kaffe med 5 valium og litt selvskading til dessert. Den største «gleden» jeg finner i lese blogger slik som din er at det må finnes lys i enden av tunnelen for meg og, nå ser jeg ting i sort-hvitt og i enten eller men når det lykkes for andre å få et så normalt som mulig følelesmønster så må det kunne gå for meg og.. Det må jo påpekes at EUP har sine lyspunkt også, som f.eks for meg som ikke liker mennesker, men vil ha dem rundt meg, jeg liker ikke mennesker og har automatisk bestemt meg for at de ikke liker meg derfor analyserer jeg dem og leser dem som en åpen bok. Noe som er en fordel for meg som jobber i service bransjen. Tenk det, en som ikke kan fordra andre mennesker, elsker å jobbe med mennsker fordi jeg klarer å gi dem det de vil ha uten at de har skjønt at de vil ha det og det til tross for at jeg hater jobben som jeg elsker så høyt 🙂 Men en dag, en vakker dag så kan jeg stå opp å ha en dag der alt er som det skal være, ikke som det kan være – kunne være – vil ikke at det skal være – vil ikke være i dette livet være, bare rett å slett å føle at livet er all right og at det er godt å leve. Akkurat nå er livet mitt som veistandarden i Norge, litt humpete etter noen tilbakeslag, men det komer seg, det gjør det alltid 🙂 Som vi sier til sjøs, peis på videre, og lykke til med bedriften din. Hilsen en som ved et uhell kjøpte nytt sesongkort for karusellen.

    Reply
    • Åse-Line Baltzersen
      13. september 2017 at 13:15

      Hei Snorre,

      Tusen takk for så fin tilbakemelding. Du har så rett, så rett om at det er nok ikke mange som kan fantasere om den karusellen. Men den er veldig ekte og utrolig viktig å forstå. Slik at alle som rammes, både de som selv sliter, pårørende og samfunnet forøvrig, kan være bedre i stand til å gi god og verdig behandling som bidrar til at man kommer ut på den andre siden.

      Som du veldig godt påpeker, er det også fordeler med borderline, disse innbiller jeg meg at har gitt med noen «egenskaper» å ta med videre. Forsvarsmekanismer som er negative, eller tolkninger som er svært lite hensiktsmessige kan erstattes med nye og bedre koblinger, men at man lærer å lese andre og forstå ting andre ofte hopper over, som følge av at man har overlevd slik man har. Det er en egenskap jeg tror er veldig nyttig! Spesielt i service yrker og i mitt eget felt, som er markedsføring og PR.

      Ønsker deg lykke til videre! Og at sakte humpene og sesongkortene blir stadig kortere og gir litt flatere og mer saktegående karuseller. Karusellen er en del av livet, men tempo og måten det påvirker oss på, kan bedres over tid.

      =)Åse-Line

      Reply
  • Kristin Hannevik Fyhn
    13. september 2017 at 09:07

    Hei Åse-Line! Synes dette var en klok og veldig viktig tekst. Jeg er psykolog i privat praksis og har en blogg om psykologi og terapi. Håper det er greit at jeg la ut lenke til teksten din på bloggen min 🙂 Hilsen Kristin. http://m.psykologiogterapi.blogg.no/1505283760_om_veien_inn_og_ut_av_en_personlighetsforstyrrelse.html

    Reply
    • Åse-Line Baltzersen
      13. september 2017 at 13:06

      Hei Kristin,

      Tusen takk for deling og så utrolig fine ord. Jeg setter enormt stor pris på det! =)
      Hilsen Åse-Line

      Reply
  • Halve regnbuer
    11. oktober 2017 at 19:58

    Hei.

    Vet ikke helt om jeg klarer å formulere noe riktig, men jeg prøver.

    Takk for denne innsiktsfulle beskrivelsen av denne delen av din historie/liv.

    Det er mye jeg kjenner igjen. Jeg har en annen personlighetsforstyrrelse enn du har hatt, litt andre utfordringer (men samtidig lignende), i mitt eget kaos. Jeg lever det her og nå, samtidig som jeg er i en prosess og jobber med det. Noen ganger finnes glimt av påbegynt gradvis forandring. Andre dager (som denne) er det fremdeles veldig vanskelig og fullstappet med de «gode» gamle mestringsstrategiene og utfordrende kommunikasjon. Og aller mest selvbilde på bunnnivå. Vissheten om å være styggere, dårligere, mindre verdt. Må neste kalle det for visshet, for det er egentlig den versjonen jeg tror på, til tross for at jeg på overflaten prøver å late som at jeg får til å se det litt mer i perspektiv.

    Men uansett, poenget med å skrive noe av dette er for å prøve å si at det betyr noe, egentlig en god stor del, å finne din tekst akkurat i dag. Fordi den gir håp. Fordi jeg klarer å se noe ekte i den. Og uansett hvor lenge eller kort tid denne følelsen av motivasjon holder seg, så setter jeg pris på ethvert sekund akkurat i dag.

    Fordi jeg selv for bare noen få år siden hadde veldig lite kunnskap om personlighetsforstyrrelser (og derfor mottok diagnosen med noe frykt og forvirring), så vet jeg jo at det trengs. Og med din åpenhet så bidrar du til det. Det er jeg oppriktig takknemlig for.

    Hilsen «unnvikende» kvinne.

    Reply
    • Åse-Line Baltzersen
      15. oktober 2017 at 18:03

      Tusen takk for en så oppløftende kommentar, «unnvikende» kvinne. Det betyr mye å høre at min åpenhet betyr noe. For ja, det er jo skummelt.

      Hver gang motivasjonen er der, nyt det og bruk det. Hvert eneste skritt frem noe å feire. Tilbakevendende brak i bakken, er dessverre en del av prosessen. Men de vil aldri kunne slette alt arbeid som er lagt inn for å komme seg fremover i prosessen. <3

      Ønsker deg alt godt!

      Reply
  • […] stor for at jeg hadde danset meg til døde. Som syk kostet jeg staten en til to Teslaer i året. Nå er jeg frisk, skattebetaler, snart ferdig med min bachelor, i full jobb og daglig leder i gründ… Kampen mot meg selv kunne aldri bli vunnet om ingen turte ta tak i personlighetsproblemene og […]

    Reply

Legg igjen en kommentar til Kristin Hannevik Fyhn Cancel Reply