Kjære Styggen på ryggen!

Det er med et tung hjerte jeg skriver dette brevet. Jeg tror du har sett dette komme. Siden du som en klegg i det siste har du hengt deg ekstra godt fast. Over en tid har vi stadig vokst mer og mer fra hverandre. Jeg har blitt frisk og dessverre du ikke fulgt meg. Derfor har vi nå kommet til veis ende.

Styggen, du presset meg til et ytterpunkt. Stemmen du tok, førte meg på ville veier.

Ordene: Jævla, feite, stygge ubrukelige drittkjerring, har du svidd du inn i sjela mi.

Regla sitter der fremdeles, men nå den har den begynt å miste sin kraft. Jeg trodde en gang du var den eneste som kunne elske meg. Derfor søkte jeg alltid etter menn som liknet deg. I det jeg kastet ut din siste etterligning, gikk det opp for meg hvor feil du har tatt i alle disse årene. Ja, jeg er nok spesiell og ingen fotomodell, men dette må du vite: jeg er meg og det er godt nok!

Alle forhold handler om å gi og ta, inngå kompromiss. Problemet med vårt forhold er at du styrte og hadde all kontroll. Der vi satt på det møkkete stuegulvet med pappas pistol, inspirerte du meg til å flykte fra lukten av Petterøs-3 og kattepiss og inn i selveste døden.

Du holdt meg i live

Ironisk nok var tanken på døden som utvei, det som holdt meg i live. Min eneste trygghet i livet. Var besettelsen om at det fantes en vei ut. Jeg vet i dag at jeg ikke hadde overlevd barndommen uten deg. Derfor hater jeg deg ikke, men er takknemlig for rollen du spilte i mitt liv. Ikke misforstå meg kjære, Styggen. Bare fordi jeg ser du spilte en viktig rolle, betyr ikke det var greit at du lot meg tro jeg var totalt ubrukelig.

Ensomheten som fulgte regla di om at jeg var ei ubrukelig drittkjerring, henger med meg den dag i dag. Den hemmer meg fremdeles fra å leve. Siden jeg innerst inne fremdeles tror på deg. Men du var ikke alltid like streng mot meg. Alle gangene vi låste oss inn på rommet med disneyfilmer, lot du meg drømme om at jeg var ei annen. Helst som Belle i Skjønnheten og Udyret: vakker, smart, omsorgsfull og ikke minst elsket.

Det var ikke ditt ansvar å ta

Noe gikk galt da du ble tvunget til å ta rollen som både venninne og mor. Der mamma i årevis var syk og ofte lå for døden, manglet det en mor og en omsorgsrolle som måtte fylles. Rollen du fylte, skulle vært en voksenperson sin jobb. Ansvaret med å holde meg og hjemmet i orden, var ikke ditt. Stort sett gjentok du kun hva lærerne fortalte meg. Dette må du vite kjære, Styggen. Da læreren kalte meg dum, tok hun feil. Dama evnet ikke forstå at barn lærer på forskjellige måter. At jeg måtte sitte litt rart med beina og tegne for å lære, klarte hun ikke forstå. Sjokket hun alltid opplevde da hun forstod hvor mye jeg hadde fått med meg, understreker hvor feil hun tok. At du gjentok ei voksen dame sine ord, skal ikke du bære på dine skuldre. Jeg er ikke sint for at du kalte meg dum, men du lyttet til feil person. Det samme gjelder for stygg, feit og ekkel. Menneskene som sa dette, hadde mer enn nok med sitt og du skulle vendt det døve øret til.

Nå er jeg voksen og fri!

Jeg trenger ikke lenger korrigeres som et barn. Ei heller trenger jeg lenger å flykte fra mitt eget liv. Vi vet begge når vi begynte å gli fra hverandre. Dagen du mistet grepet ditt, var da du presset meg for langt. Du ville ha meg ned til plata for å skaffe dop, bare for å sikre at overdosen skulle bli en suksess. Da du forsøkte å gjøre meg til en person jeg ikke er. Mistet du det stramme grepet ditt. Jeg er ikke jenta som henger på plata for å få tak i dop. Jeg hang aldri engang utenfor butikken med de andre ungdommene, og du burde vite at jeg ikke hater smalltalk. Du dreit deg ut da du forsøkte å gjøre meg til ei annen jente, det førte til at jeg endelig klarte å høre min egen stemme igjen. Jeg hadde forsøkt å gjøre det på din måte et helt liv. Uten å lykkes med annet enn å bli ulykkelig. Nå var tiden inne for å gi livet en sjans.

Det jeg elsker og hater med deg, er at du alltid har en løsning for å komme gjennom. Jeg elsker at du er sterk og alltid overlever, men jeg hater at du alltid velger destruktive løsninger. Selvmordsforsøk, sult, overspisning og annen selvskading. Drar meg kun ned i et sort hull, et mørke jeg ikke lenger ønsker å være i. På et tidspunkt levde jeg for deg og dine ideer. Min stemme var fullstendig borte og du slapp meg aldri til. Du møtte din match i behandlingen på Ullevål. Der lærte jeg knep for å ha det bra som gjorde meg uavhengig av dine livsfarlige metoder. Uten deg, ville jeg neppe blitt så sterk.

Nå lurer du kanskje på hva som var siste spikern i kista for forholdet vårt? Det er ganske enkelt: Du vil at jeg skal være en figur, mens jeg vil være et menneske.

About the Author

Hei! Jeg heter Åse-Line. Selvmordstanker, depresjon og spiseforstyrrelser var allerede fra barndommen en stor, men hemmelig del av hverdagen. Alt ble holdt i sjakk med den ene destruktive forsvarsmekanismen etter den andre. Takket være noen som så at mitt underliggende problem var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, var jeg blant de få heldige som fikk fantastisk hjelp. Etter mye terapi og jobbing – har jeg lykkes med å få det bra med meg selv :)

Leave a Reply 0 comments

Leave a Reply: