Litt om meg
Hva skjer når et menneske får hjelp til å bruke egne ressurser på å leve fremfor å ødelegge seg selv?
Mitt navn er Åse-Line og jeg har nå beveget meg inn i 30-årene.
Jeg har forståelse for at det å bikke 30-år kan høres ut som en triviell liten sak, men for meg var det var knyttet til en høy grad av ambivalens. Livet var noe jeg ønsket mer enn noe annet, samtidig som et dødsønske og et intenst selvhat hadde fulgt meg så lenge jeg kunne huske. Det var ikke slik at jeg ikke ville bli eldre, men jeg var et virvar fastlåst med djevelen (meg selv) på en berg- og dalbane.
Det å tidvis føle at livet er et kaos er ikke i seg selv veldig unikt. Som et brist i beinet som ingen har tatt tak i, ble min egen psyke gradvis verre og spant ut til slutt helt av kontroll. På et tidspunkt kunne jeg ikke lenger skjule at jeg slet, hverken for meg selv eller andre. Livet mitt var et kaos og jeg brukte alt jeg hadde av krefter på å overleve, selv om det sett utenfra så det ut som det motsatte.
Mitt eget selvhat var ekte, selv om det for andre kunne være vanskelig å forstå. Det var noe som fulgte meg inn i alle deler av livet.
Hvorfor skriver jeg denne bloggen?
Dette er ikke en blogg om å leve med psykisk lidelse. Det er en blogg som skal ha til hensikt å se tilbake, ut fra brillene jeg har på meg i dag. Fra tid til annen vil jeg publisere gamle dagboknotater.På papiret sto det en gang at jeg slet med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, med flere trekk fra flere typer personlighetsforstyrrelser, sosial angst, polysubstansmisbruk, bulimi, depresjon og andre masse greier. Summen av alt førte til at jeg ikke fungerte i eget liv, livskvaliteten var fordunset. I møte med mine hjelpere, var jeg ei jente med ressurser, som kunne bli bedre.
Takket være fantastisk hjelp fra avdeling for personlighetspsykiatri ved Ullevål, fastlegen, et akutt-team, NAV og min ernæringsfysiolog, klarte jeg etterhvert å lappe meg sammen igjen. De holdt brikkene mens jeg sydde og limte for harde livet. Disse menneskene klarte se meg som det menneske jeg er. Diagnosene var ikke annet enn blekk på papir som ble sendt over til NAV.
For å bli bedre trengte jeg endre en del oppfatninger om meg selv og verden forøvrig. Det var ikke meg som person det var noe feil med, men jeg hadde over tid fått noen programmeringsfeil som trengte justeres litt.
Min drøm er å kunne spre lærdommen jeg fikk fra å være i mentaliseringsbasert terapi og kunne være en påminnelse om hva som kan skje, dersom det tilbys kunnskapsbasert behandling. Fra jeg ble pasient ved Ullevål, ble jeg sett, respektert og utfordret. Det førte til at jeg har gått fra å koste staten en til to teslaer i året til å være en skattebetaler både privat og fra egen bedrift. Nå også som masterstudent i interdisiplinær helseforskning ved Universitetet i Oslo. Ord vil aldri kunne uttrykke min takknemlighet for hjelpa jeg fikk, derfor dedikerer jeg denne bloggen og store deler av mitt liv til å kjempe for at flere blir behandlet som jeg en gang ble.
Håper du følger meg videre!
Stor klem fra Åse-Line