Personlighetsforstyrrelse er ingen livstidsdom

Kan vi tillate at flaks og postnummer er avgjørende for behandlingen av dem med personlighetsforstyrrelse?

Det spirer en velbegrunnet behandlingsoptimisme til personlighetsforstyrrelser. Likevel blir mange pasienter ignorert. Diagnosens navn får skylden for mangelfull kunnskap, ustrukturerte behandlingsopplegg og dårlige holdninger. Det er et paradoks at lidelser som krever såpass mye ressurser og mange liv, er en så underprioritert gruppe i norsk helsevesen. Nå trengs det nasjonale faglige retningslinjer som sikrer lik behandling. Uansett postnummer.

Jeg vant psykiatriens lotto

Jeg var problembarnet lærere advarte mot. I fritt fall, på god vei mot ufør, fengsling eller tidlig død. Bunnpunktet ble nådd da jeg ble kastet ut av en huseier som var lei av stadige ambulansebesøk. Der og da bestemte jeg meg for å flytte tilbake til et sted som var villig til å hjelpe meg. Nytt postnummer byttet ut runddansen ambulanse, avvisning og risiko med respektfull behandling, bedring og fremtidshåp. Uten et godt behandlingsopplegg ville jeg i beste fall blitt ufør.

Diagnosen personlighetsforstyrrelse er knyttet til stigma, og er for mange synonymt med lukkede dører, unødvendig lidelse og en usikker fremtid. Jeg var lenge der. I stadig forverring. Mine egne ressurser brukt mot meg som et argument om å skjerpe meg ut av det. Til slutt var det ikke flere overlevelsesstrategier og livet hang i en tynn tråd.

Takket være en kunnskapsbasert tilnærming, gikk jeg fra å koste staten en til to Teslaer i året til å selv bli skattebetaler. Viktigst av alt, jeg gikk fra overlevelse til å leve. Fra ensomhet til et liv med trygge relasjoner. Over ti år gikk tapt. Det er meningsløst å vente til et liv er i ruiner før man tilbyr riktig behandling.

Myten om behandlingsresistens er død

Personlighetsforstyrrelser ble lenge sett på som noe kronisk – pasientene ble vurdert som uten et potensiale for bedring. Man ble definert som «svingdørspasienter» og det nærmeste håpet man fikk servert, var å lære leve med symptomene. Dette er tilbakevist. Utgått kunnskap blir en hengemyr for dem som kjemper om et bedre liv. Vi vet at behandling virker. Studier med opp til 16 års oppfølgingstid har vist stort bedringspotensiale. Fanget opp tidlig og behandlet på rett måte, kan diagnosen sees på som en ferskvare.   

Mennesker med personlighetsforstyrrelse er like forskjellig som resten av befolkningen. Diagnosen sier ingenting om hvem en person er eller hvilke framtidsutsikter vedkommende har. Den gir kun retning for visse problemer en kan slite med i større- eller mindre grad.

Ideen om at en kan skjerpe seg ut av en personlighetsforstyrrelse er like uopplyst som å kjefte på en kreftpasient som ikke responderer på første behandlingsforsøk.

Det er aldri for sent å komme ut av en personlighetsforstyrrelse

Ufør eller tidlig død er ikke noe man drømmer om. Med rett behandling vil flere kunne få økt livskvalitet. Det kan bidra til at flere kommer i arbeid eller bidrar som frivillig i løpet av noen år. Avbrutt behandling eller utilstrekkelig behandlingsopplegg kan lede til hyppig bruk av krisetjenester, kostbare sykehusinnleggelser eller overmedisinering. Manglende behandling kan medføre onde sirkler.

Når livet består av ukentlig henting av ambulanse, avvisning og mistillit, virker det som en utopi å få nok bedring til å takle små daglige gjøremål. Støtte og rett behandling blir en nødvendighet. Det er absurd hvor takknemlig jeg er for at «kun» 10 år gikk tapt. Ei jente som hadde flere tegn på at noe galt allerede fra 10-årsalderen. I vårt velferdsamfunn bør et godt behandlingsopplegg så tidlig være en selvfølge. Økt livskvalitet vil ikke bare være til fordel for den det gjelder, det sparer samtidig samfunnet for store summer.

Postnummer og flaks kan påvirke fremtiden 

Dagens kvalitet på diagnostikk, utredning og behandlingstilbud varierer i alt for stor grad på tvers av helseregionene. Det er også stor variasjon i hvordan pasienter får diagnosen presentert. Det betyr mye for selvstigma.

Pasienter ønsker behandling, men mange erfarer at det råder tilfeldigheter knyttet til hvorvidt de blir tatt seriøst, utredet godt nok, eller får et strukturert, gjennomtenkt behandlingstilbud. Derfor trenger vi nasjonale retningslinjer. Det vil bidra til at flere får hjelp. Felles forståelse i tråd med oppdatert kunnskap vil være til fordel for alle involverte. Alt for mange føler de får diagnosen som en tatovering i panna, fremfor å bli sett, forstått og tilbudt hjelp.

På mitt verste, kan jeg forstå at troen på min fremtid lett kunne fordunste. Det var nettopp derfor en kunnskapsbasert tilnærming var så viktig. Et intensivt og forutsigbart behandlingsopplegg ga nødvendig stabilitet til å møte mine utfordringer. I kombinasjonen av individuell og gruppeterapi lærte meg betydningen av relasjoner og trygg tilknytning. Jeg ble sett, støttet og utfordret. Behandlerne sto ved min side da kaoset og mørket mitt var som verst. Sammen med disse menneskene, lærte jeg forstå meg selv og andre bedre. Det har ført til at jeg i dag står på trygg grunn, selv når livets harde realiteter kommer mot meg.

Det bekymrer meg at jeg kan føle meg vinner i et behandlingslotteri. Det er på tide å gjøre kunnskapsbasert behandling tilgjengelig for alle

About the Author

Hei! Jeg heter Åse-Line. Selvmordstanker, depresjon og spiseforstyrrelser var allerede fra barndommen en stor, men hemmelig del av hverdagen. Alt ble holdt i sjakk med den ene destruktive forsvarsmekanismen etter den andre. Takket være noen som så at mitt underliggende problem var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, var jeg blant de få heldige som fikk fantastisk hjelp. Etter mye terapi og jobbing – har jeg lykkes med å få det bra med meg selv :)

Leave a Reply 0 comments

Leave a Reply: