Prosjekt «back to me»

«Stopper jeg ikke nå, kan dette går jævlig galt» hulket jeg til min kjæreste og to venner desember 2016. I dag kunne jeg ønske jeg hadde lyttet til meg selv. Det skjedde ikke, men nå er tiden inne for noen nye justeringer i livet. 


Mitt nest siste semester på BI fikk jeg den ...geniale... ideen om å fullføre studiet på normal tid (som innebar ekstra fag), mens jeg fremdeles jobbet normalt. Selv om det var mye, gikk det relativt greit, helt til det kom en ekstra belastning inn i bildet. Et "cherry on the top" som trigget gamle traumer. Ut fra det startet en nedadgående spiral. Siden har det føltes som jeg vaklet på en hårfin linje mellom det gamle og det positive jeg hadde opparbeidet meg i livet.  

Det er jo ikke såååå ille da

Selv om ting begynte å gå dårligere, var det meste i livet fremdeles veldig bra. Plagene som oppsto, er sett ut fra  "gamle" meg, helt ubetydelige små hverdagsproblemer. Flis i fingern. En forskjølelse.  Omgangssyke.

I starten kunne det hele plasseres i kategorien, det er jo sånn alle sliter med. Selv om det kunne virke som små hverdagslige problemer, var det noe i meg som forstod at dette ikke burde å bagatelliseres. Kroppen og følelsene mine ga også en rekke signaler om å endre på noe. Uten at det nødvendigvis skulle bety å gjøre det til noe mer alvorlig enn det var/er.  

Da jeg var i tilfriskning, var jeg obs på å gjenkjenne når ting begynte skli for mye. Skjedde det, hadde jeg en klar plan A, B, C og D for å komme tilbake til riktig spor. Ryggmargsrefleksen min skrek at noe burde endres på tidlig, men jeg var litt for høy på egne resultater til å klare gi meg før jeg skulle levere bachelor. Jeg presterte å kalle det hele en kalkulert risiko... Bachelorgraden skulle være punktum før jeg virkelig kunne gå videre i livet.

Dette var meg noen døgn før innleveringen av bachelor. Jeg var mildt sagt et søvnløst vrak. I ettertid viser det seg at "kalkulert" risiko for å pushe seg selv til ytterpunktene, ikke er så innmari lurt. Det hadde ikke vært krise å vente et ekstra år på å fullføre graden min. Jeg skal ærlig innrømme at jeg angrer på å ikke ha prioritert å fjerne meg fra det som påvirket meg negativt og som trigget gamle traumer. 

Senkelt livskvalitet – et signal om å gjøre en endring

Ting ble altså gradvis verre, selv om jeg fremdeles fungerte på et høyt nivå.  Det å ha høyt funksjonsnivå, betyr ikke det at ting er bra. Det som gjorde det ekstra vanskelig, var hele veien at ja, ting var ikke bra. Men samtidig var og er livet mitt et fantastisk eventyr sett i perspektiv fra hva det en gang var. At ting på en side var så bra, sto lenge i veien for å virkelig ta tak. 

Den nedadgående spiralen startet med dårlige konsentrasjonsevne og impulskontroll. Mens lav impulskontroll tidligere fikk meg inn i absurde og potensielt farlige situasjoner, ble jeg nå tidvis alt for raskt på avtrekkeren når jeg fikk en idé eller ble usikker på et faglig spørsmål jeg strengt tatt visste svaret på, før jeg rakk tenke var e-poster sendt i hytt og pine. Usikkerhet om egen kompetanse ble også stadig større.

Pengene begynte etterhvert å sitte løsere, og spisevanene endret seg gradvis endret seg til det verre. I løpet av 2017 fikk jeg et større tilbakefall med overspising, som har resultert i betydelig vektoppgang på kort tid. Lettere konsentrasjonsvansker har beveget seg over til... Oh. se! et ekorn! Etter å ha pushet meg selv til bristepunktet, er det ikke til å unngå – jeg er rett og slett utbrent.

Ting ble bedre og jeg gikk i samme felle nok en gang

Lang historie kort, så bestod 2017 stort sett av å få det bedre, før jeg gikk i samme felle på nytt. Etter jeg leverte inn bacheloroppgaven tok jeg meg en lang ferie og brukte mye tid på å få  samlet meg igjen. I august var jeg på topp! Seriøst, ting var skikkelig bra. Men det varte kun i hele 30 dager, før jeg lå rett ut i over en måned.

Hver gang ting har blitt bedre, har jeg utsatt meg for mye stress for raskt. Ellers er det gjennomgående for historien at jeg ikke fikk meg selv til å fjerne meg fra en ytre påvirkning som trigget gamle traumer.

Ting har på en side blitt mye bedre igjen,  på en annen side har impulskontroll, konsentrasjon og selvfølelsen – forverret seg for hver smell. Ikke dit hen at jeg kvalifiserer til en plass på DPS, men det er såpass at det går sterkt ut over arbeidsevne og hvordan jeg har det at noe må gjøres.  

Prosjekt «Back to me»

Dette prosjektet handler ikke om å gjenvinne en storhetstid i livet mitt eller oppnå store resultater. I den prosessen som har vært, føles det som om jeg har rotet vekk en bit av meg selv. Jeg vant i lotto men har sløst vekk pengene og sitter igjen med en tesla. 

Etter behandlingen på avdeling for personlighetspsykiatri ved Ullevål brukte jeg fremdeles lang tid på å få det helt bra. Jeg ble diagnosefri før jeg vil påstå å føle meg i stand til å virkelig møte livet. Jeg startet å jobbe i frivillig, økte så til 20, 40, 60 og til slutt klarte jeg nå målet om 100% stilling. Arbeidet med å komme dit, tok mange år.  Det skal ikke være nødvendig å nå "rock bottom" før man gjør noe med utfordringene i livet. 

Prosjektet mitt nå handler om å få det godt med meg selv igjen. Etter en lang og tøff kamp, hadde jeg kommet dit at jeg hadde startet å leve. Virkelig leve! Mye gikk på automatikk og utfordringer med mat virket som et tidligere liv.  

Hva har jeg lært? Lytt til signalene!

Da jeg hylgrein at jeg burde stoppe opp og fjerne meg fra det som trigget meg, var det et signal som jeg skulle vært tatt på alvor. Nå er det slik at historien ble en annen og alt jeg kan gjøre nå, er å lære av det. Den viktigste leksa har vært, ikke kødd med stress eller ting som påvirker deg veldig negativt. 

Ofte kan det virke som ting deles inn i sykdom og tilfriskning eller høytsvevende selvhjelpshysteri. For meg har det å leve med alvorlig psykisk lidelse vært noe som kunne vært forebygget. Ved flere anledninger søkte jeg tidlig hjelp for plagene jeg en gang hadde, plager som på mange måter har en klar parallell til hvordan jeg har det nå. Derfor tenker jeg i denne omgang å dele prosessen med dere som følger meg.

Det siste året har jeg flere ganger lykkes med å snu til det positive. Forskjellen denne gangen er at jeg har fjernet det som har påvirket meg mest negativt. En annen forskjell er at jeg begynner få mer overskudd og jeg vil derfor også implementere mer positive ting i hverdagen, blant annet fysisk aktivitet. 

Det var det for denne gang. Neste innlegg planlegger jeg å skrive om hvordan jakten etter enda bedre kan være skadelig eller si litt mer utfyllende om gamle/nye utfordringer. Som det at jeg har ca 40 blogginnlegg som jeg utsetter, fordi jeg tenker det bare er crap.. 

Anyway! Enn så lenge klem fra meg. 😉 



About the Author

Hei! Jeg heter Åse-Line. Selvmordstanker, depresjon og spiseforstyrrelser var allerede fra barndommen en stor, men hemmelig del av hverdagen. Alt ble holdt i sjakk med den ene destruktive forsvarsmekanismen etter den andre. Takket være noen som så at mitt underliggende problem var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, var jeg blant de få heldige som fikk fantastisk hjelp. Etter mye terapi og jobbing – har jeg lykkes med å få det bra med meg selv :)

Leave a Reply 2 comments

Monica - 25. februar 2018 Reply

Takk! Lærer mye av deg. Tviler sterkt på at de 40 andre innleggene er crap. Gleder meg!

    Åse-Line Baltzersen - 8. mars 2018 Reply

    Tusen takk, Monica. Det betyr mye å høre! <3

Leave a Reply: