Spiseforstyrrelse eller normalt?

Dette skulle bli et blogginnlegg om spiseforstyrrelse og tilbakefall, men etter en del ”EUREKA!” øyeblikk har blitt til en mentaliseringsbasert erkjennelse av hvor lett det normale kan sykeliggjøres. Selv for ei som har kjent på kroppen hva alvorlig psykisk sykdom er.

Jeg skulle virkelig åpne meg! Innrømme at jeg ikke har det topp, være helt ærlig om at jeg sliter skikkelig med tilbakefall. Tankene om at spiseforstyrrelsen begynte å ta overhånd igjen, begynte å virke som et ekte problem.

Så begynte det jeg lærte i mentaliseringsbasert terapi å slå inn for fullt.  Mentalisering dreier seg om vår evne til å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv, eksempelvis behov, ønsker, følelser og fornuft.[1]

Tolkningen:

Mitt liv nå: Jeg har en fulltidsjobb, er medeier i en günderbedrift og fulltidsstudent på Handelshøyskolen BI

Oppsummert: Livet er hektisk og fylt med for mye stress!

Et eureka-øyeblikk:

Midt i eksamensinnspurten viste seg jentene jeg jobbet med hadde nøyaktig samme ”problem” som meg. Vi slet skikkelig med å holde oss unna søtsaker og usunn ”take-away mat.

Vi tolker verden ut fra alt vi tidligere har opplevd og lært og jeg forenkler mitt syn på verden i et kunnskaps- og erfaringsbasert grunnlag for tolkning av hva som har foregått i det siste.

Erfaring: Jeg har inngrodd en sterk korrelasjon mellom rot, søtsaker, take-away, spiseforstyrrelse og alvorlig sykdom. Sammen med en vektoppgang var dommen klar: Jeg er ikke så frisk som jeg trodde. Friskeline ble plutselig til en stor løgn.

Er det så enkelt tro?

Kunnskap: Suget etter søtsaker og enkle løsninger er noe alle opplever, spesielt under stress. Det finnes selvsagt noen mennesker som ikke er glad i noe søtt, men jeg tørr hive meg utpå å si at disse tyr til andre strategier for å komme seg igjennom.

Ut fra egen for-kunnskap om viljestyrke, søtsug og psykologi, var tiden inne for å utforske videre om dette faktisk var et tilbakefall eller en helt normal reaksjon.

Før: Kunne lett spise for 2000 kroner på 30 minutter – jeg druknet meg selv i søtsaker. Ingenting eksisterte annet enn mat og kriseløsninger. Her gikk jeg opp 30 kilo på noen få måneder og spiste megselv i dyp gjeld. Om jeg ikke overspiste, droppet jeg mat.

Dette var meg i et nøtteskall:

Nå: Jeg kjøper litt snop her, små spiser mer enn ellers og når trykket er som verst og skal innrømme at hjemlevering har skjedd i overkant mye. Selv om det har vært mat i kjøleskapet. Take-away maten kan ikke defineres som sunne (hele poenget for at jeg bestiller, fremfor å gå til kjøleskapet), likevel har det vært normal størrelse på porsjonene. Vekta varierer ca 5-8 kilo opp og ned. Utenom disse utskeielsene spiser jeg næringsrike gourmetmåltider og er lidenskapelig opptatt av å spise digg mat.

Mine vanlige måltider:

Konklusjon:

Jeg har ikke et tilbakefall til sykdommen, men en normalreaksjon på stress. Det at jeg har sykeliggjort normalreaksjoner, har hindret meg i å jobbe med å gjøre de endringene som trengs. Fordi jeg har benyttet gamle strategier for å få det bedre, som ikke lenger er gjelder for den livssituasjonen jeg nå lever i.

Hvordan kom jeg frem til konklusjonen?

Ved å sammenlikne før og nå, dukker det opp et stort sprik. Fokuset på at vekta mi hadde økt, var en ekstra greie som gjorde det vanskelig å se hvor normale mønstrene mine er for tiden. For ei med et spiseforstyrret syn på egen kropp ­– kan vektoppgang det føles som verdens undergang. Og en spiseforstyrret tankegang omkring vekt er noe jeg VET det er en del igjen å jobbe med. Eller er det så enkelt? Kanskje det noe de fleste i vårt kroppsfikserte samfunn sliter med?

Jeg tyr nesten ikke lenger til ekstreme løsninger for å gå ned i vekt og om det skjer, tar det som regel 2-3 dager før jeg kutter det ut og går tilbake til å spise normalt.  Spisemønsteret før og nå er to ulike verdener, mat er ikke noe jeg frykter. Selv om noen dager kan jeg få det for meg at ”bare jeg blir tynn, blir alt bra”.

Ser man overfladisk på diagnosekriterier, er det for de fleste enkelt å kjenne seg igjen i ganske mange av dem.

Derfor kan noen ganger føles som en tynn tråd mellom psykisk sykdom og det å være «normal».  Å skille mellom psykisk syk og normal, er i seg selv ganske tåpelig. Ingen er unormal etter et beinbrudd eller sykdom. Psykisk sykdom kan ramme hvem som helst og det oppstår gjerne på et tidspunkt hvor våre normale utfordringer, tar fullstendig av og tar kontroll over livet.

Det er viktig å huske at det er ingenting sykt ved å spise feil, velge sunn mat, være lei seg eller ikke få til livet innimellom.

Med tanke på at jeg fungerer sosialt, er i jobb, studer: er den eneste logiske konklusjonen at jeg har normalreaksjoner på stress og ikke er i et tilbakefall.

I etterpåklokskap ser jeg at det mest ødeleggende den siste tiden ikke har vært «utskeielsene», men troen og frykten for å være syk  igjen – når jeg egentlig er helt frisk.  Istedenfor å bruke tiden til å se på hvordan jeg kan minske stresset og gjøre mer bra ting for meg selv. Har tiden blitt brukt til å kjempe mot en fiktiv sykdom som ikke er der lenger.

Etter en del runder med meg selv, har det nå dukket opp et nytt mål: Begynne å stole på at fortid er fortid og at jeg faktisk er frisk.

Det innebærer ikke at jeg ikke skal jobbe for å være en god versjon av meg selv, men det innebærer også å være raus med egne menneskelige feil.

Som Per Fugelli så supert sier: Vi er alle feilvare.

Kilder:

(1) Skårderud, F. Sommerfeldt, B (2008) : Mentalisering – et nytt teoretisk og terapautisk begrep.